ENDELIG KOM SNØEN!!

Hurra! Endelig kom snøen! På lørdag begynte det å lave ned, selv om det var mellom null og én plussgrad. Det snødde og snødde og snødde, mesteparten av dagen og natt til søndag med. Søndag morgen var det fremdeles mildvær, men i løpet av dagen gjorde gradestokken et fantastisk dypdykk på en særdeles hurtig måte. Gjennom dagnen sank temperaturen til rundt 15 kalde, noen steder på vidda var det under 30 kuldegrader!

Vi lurer naturlig (?) nok på hvordan det vil være å trekke dekk nå når det er snø. Eller skal vi liksom trekke pulk?? Daah!

Planen var opprinnelig å ta seg en måneskinnstur opp til Stilla i ettermiddag, det er fullmåne om to dager. Jeg har, igjen, blitt syk. Tredje sykerunden min nå i høst, kun ei uke pause mellom slagene. Bare sylta, ikke svin! Mulig jeg trener litt hardt når jeg er forkjølt, men men.. Har ikke tid til å vente på at grønt snørr skal klarne, det er omtrent like underholdende som å se våt maling tørke!

Lånte mor og fars bil til jobb i går kveld. Min hadde stått og snødd ned med kajakk på taket gjennom hele helga og jeg var så sliten etter jobbing hele helga at jeg ikke orka å grave den opp før nattevakta. Latskap lønner seg, som kjent, aldri; gjett at den svindyre Volvoen til far ikke kaldstarta i dag tidlig da jeg skulle hjem fra jobb! Ble en litt knallhard start på uka, med forkjølelse, litt feber, en sliten Lise og en ikkeresponderende Volvo. Jeg ble så sur at jeg haika meg hjem fra jobb og sov noen timer før jeg dro opp for å sette skiten på lading. Gjett at min gamle 87-mod Scorpio kaldstarta på første forsøk! Jeg elsker gamle biler!



Min Ford Scorpio 2.9i Ghia. Kjærlighet!

Måtte altså ut i verden i dag, selv om jeg var syk. Skal holde meg ved teltet resten av kvelden om jeg ikke bare MÅ ut for å fotografere litt månelys. Snek meg ut på verandaen for å fange litt av det blå lyset i formiddag. Ergrer meg at "godobjektivet" mitt er i ustand og at stativet er knekt. Må visst investere i litt nytt fotoutstyr..


Fine, fine mørketidslyset!

Et slag for dekktrekking!

Akkurat kommet inn etter en finfin morgenøkt. Tenker litt på at det å trekke dekk egentlig er en ganske absurd greie å holde på med. Men, samtidig, er det slett ikke så underlig; se bare på alt det rare vi holder på med når vi er på et treningssenter? Det å løfte vekter eller å løpe på ei mølle, er i høyeste grad gjøremål som er fullstendig unyttige. Vi blir sterkere og mer utholdende, men det gir oss NULL i opplevelse annet enn opplevelsen av velvære etterpå. Jeg trener stadig vekk på Spenst, jeg også, og det er et godt supplement til utetreningene, men det er kjedelig og lite stimulerende for min del. Det er deilig å "vegetere" ordentlig på mølla av og til med iPoden på full guffe, jeg innrømmer det, men man kommer ut derfra like rik og fattig på opplevelser som da man gikk inn..NULL i naturopplevelse. Selv en tur i lysløypa kan gi meg deilig påfyll i form av naturopplevelser i tillegg til selve treninga. Det digger jeg!

Det er ikke riktig alltid det er mulig å få ei god økt utendørs; av og til er føret rett og slett for vått, glatt, kaldt eller sørpete. Jeg har imidlertid endra syn på hvilke værtyper som er godkjent for utendørs trening de siste par årene; nå skal det mye til før jeg synes det er ubrukelige uteforhold! Alta er kjent for sitt gode klima, her blåser lite, det regner lite og vi har det sjeldent ekstremt på noen måter. Ikke rart Alta kalles for "perlen i nord". Jeg er en diger Alta- og Finnmarkspatriot som ikke sysler med planer om å flytte herfra. Skulle det bli aktuelt med flytting, er det Svalbard som lokker, vil prøvebo Svalbard en gang i livet, men dét er en annen historie.

Det er kanskje noen som lurer på hvordan vi praktisk gjør det med disse dekkene, hvordan vi rigger dem. Vi forsøkte et par ulike løsninger, før vi kom til at det beste er å bore et hull i dekket og skru inn en stor øyeskrue. Så festes dragtauet i øyeskruen med en karabin. Jeg bruker ikke vanlig pulksele, men en ryggsekk med ordentlig hoftebelte som sele. Jeg har en karabin på hver side av hofta, fra disse går det et ca én meter langt tau, fra den ene sida til den andre. På dette tauet tres tauet som går bakover til dekket. Tausystemet danner altså en Y. Det er en fordel at man har elastikk et eller annet sted i tausystemet; jeg har det i det bakerste tauet, noen av de andre har elastikk/strikk i det de har ved hoftene. Mange løsninger går fint her! Vi har etterhvert en del kilo i sekken, i form av vannkanner/stein og andre greier, i tillegg til vekta dekket representerer. Om ikke lenge kommer vi til å prøve å få satt på felger på dekkene for å få mer vekt. Vi har sett at Børge Ousland trekker TRE dekk etter hverandre; det er en stund til vi nærmer oss hans liga!

Jeg er positivt overrasket over den nye treningsformen og undres i grunnen over hvorfor ikke flere gjør dette! (Ja, vi får en del rare blikk blant de få menneskene vi treffer på i de mørklagte lysløpene) Mange synes kanskje at det å gå med staver blir for lett, men vil ikke jogge. For slike, er dekktrekking en suverent bra ting! -du trener utholdenhet og utholdende muskelstyrke samtidig, både bein, armer og kjernemusklatur får kjørt seg!

Jeg vil slå et slag for denne "grenen"; ALLE MANN PÅ DEKK!!


Innover i skogene fra Aslakheimen var det glimrende forhold!


Noen bærer vann, andre bærer stein..

GLØD!

Det blir ei aktiv helg kommende helg. Jeg skal jobbe for GLØD og gleder meg masse til det. Skal, forhåpentlig, jobbe en del for dem kommende sesong. GLØD er et firma som arrangerer og guider turer og ekspedisjoner i Finnmark. Turene er alt fra lange skiturer, isfisketurer, trugeturer og nordlyssafari til snøscootersafari og alt hva hjertet til gjestene måtte begjære, intet oppdrag for lite, for vanskelig, for underlig eller for stort.

Gleder meg til jobben. Det å være friluftsguide er forskjellig fra det å være politi, på mange områder. Jeg jobba, som noen vet, i politiet en del år. Hoppa av for snart to år siden for å gjøre litt andre ting i livet mitt. Alltid godt med en pause, så får tida og skjebnen bestemme om jeg skal tilbake til etaten. Jeg har ikke brent noen bruer, så hvem vet? Anbefaler alle å "hoppe av" og ta en pause i livet sitt. Jeg nyter!

Trives godt med å ha to jobber, som begge er fleksible! -da kan jeg jobbe masse i perioder og mindre i andre perioder. Blir lett å få til å ta noen uker fri for lange turer i ny og ne!

Jeg simpelten elsker friheten jeg har for tida!

Kajakktur med forviklingar

I formiddag padla vi oss en liten tur på Altafjorden. Det var noen sekundmeter fralandsvind, noe vi spesielt kjente da vi kom fra båthavna og kom utenfor Amtmannsnes. Vi padla utover mot Brattholmen en stund og hadde god bør utover, litt for god bør, som gjorde at vi etter en stund snudde og tok til med å padle i motvind innover.

Med ett "snapp" kjente jeg at den ene pedalen gav etter; wiren har røket! I den vinden, visste jeg at det ville bli en utrolig hard jobb å padle helt inn til land opp mot vinden uten ror. Kajakken er le- eller logjerrig; det vil si at den snur seg rett opp mot- eller bort fra vinden, alt ettersom om vinden får best tak i baugen eller i akterenden. I mitt tilfelle var det baugen som ble vindfanget og jeg dreide kjapt i retning Brattholmen igjen.

Padlekompisen ble vinket over og konklusjonen ble raskt at vi begge hadde slurva med sikkerheten på ett område; ingen av oss hadde med slepetau! Slepetau bør være obligatorisk utstyr i havpadling, noe jeg vet veldig godt! Jeg kjente litt på om jeg skulle ringe etter hjelp, men avbestilte kjapt den tanken; selvhjelp og kamerathjelp er tingen!

Etter litt om og men, kom vi til at åretauene fikk prøves som slepetau. Min medpadler var grundig skeptisk til mitt åretau, som er et strikk med diameter som et middels hårstrikk. Jeg visste at det bare skulle bittelitt retningshjelp til for å klare å padle uten ror i mye vind, så jeg insisterte på å prøve.. (kan godt hende andre, mer rutinerte, hadde klart seg uten ror og uten tauing i en slik situasjon, men jeg er en rorjunkie!)

Det gikk bra, leksjonen er lært og alle er glade.


Var ute og padlet i formiddag, måtte taues tilbake.

Snart jul..

 

Votterier og interiør

Jeg ser hvor jeg er på tur! Snart kommer dette til å være interiørbloggen fra helvete! Du kan se et snev av sofaen min som bakgrunn for vottene på bildet! Kjenner selvforakten stiger bare ved tanken.

Men; jeg MÅ jo bare legge inn bilder av prosjekt-votter?! Mest for å vise hvor fine og rare de grå vottene ble; de berømte høyrevottene! -og at jeg nå er i gang med par nummer 3.. De røde er sånn som de ser ut før toving. Gleder meg til vaskemaskintransformasjonen!

Sophie Zelmani og svensker generelt!

Har akkurat oppdaga nok en presang fra vårt broderland i øst; Sophie Zelmani!

Svenskene topper gang på gang lista over mine favorittnaboer! Jeg simpelthen ELSKER svensker, med noen få unntak. En kan kanskje si at jeg har et slags kjærlighet/hat-forhold til dem, når jeg tenker meg om.

Kan begynne med unntaket, så kan jeg se om jeg egentlig digger dem så mye når jeg har fortalt om det.. Svenskene er også Nordens tyskere, det vet jo alle! Nordens tyskere i den mening at de er noen forbanna ordensfreaker som ikke fikser spesielt mye slinger i valsen, har du forsøkt å stå for nært bagasjebåndet på en svensk lufthavn? En regel er en regel for svensken, litt sånn "ordnung..". Sist jeg var i Sverige ble jeg nekta å reise som student på Sveriges Statsbaner; jeg hadde bare et norsk studentbevis, ikke et ISIC-bevis. Endte med at jeg slengte i trynet på den rigide drittkjerringa i bilettluka at jeg vel ikke akkurat kom til å satse penger på at hun kom til å bli utpekt til månedens ansatte i SSB. (og jeg får vel ingen julebordsinvitasjon fra dem heller..)

En annen ting å hate med svenskene, er den utrolig jævlige "backslicken" mange av gutta der borte har. Det er kriiiise! Hvordan kan man forvente å bli tatt på alvor med en sånn sveis, egentlig?

Men, ja, dette begynte som en liten hyllest til svenskene. Det tøffeste er språket. Mang en nordmann har gått rett i baret når en flott svenske har sett på dem, smilt forførende og lurt på om de skulle "fika". Lett å misforstå kaffeforslaget og bli litt sånn "er det pule du mener"!? For å si det sånn; det har skjedd før, det vil skje igjen. At svenskene kaller girkassa på bilen for växellådan er grunn til kjærlighet i seg selv.

Jeg elsker også mye av musikken svenskene lager; Christian Kjellvander, The Hives, Lars Winnerbäck og Sophie Zelmani er mine favoritter for tida, men det finnes så mye at jeg ikke engang orker å forsøke meg på en oppramsing.

Svensk film er ikke helt borte vekk, den heller. Vi har hatt et føling-i-fjæra-kompleks i norsk film, svenskene har sin identitetskrise-finne hjem-finne seg sjæl-greie. Minst halvparten av alle svenske filmer handler om en eller annen som kommer hjem til sin barndoms bygd og hvor konfliktfylt og vanskelig dette er, før vedkommede får kontakt med både egne røtter og barndomsvenner og "det virkelige livet" igjen. -og hvem har ikke grått til "Så som i himmelen"?

Begir meg ikke inn på en fullstendig oppramsing av alt som noensinne har kommet fra Sverige og som har vært bra. Nøyer meg med, avslutningsvis, å nevne min venn Thomas. Han er min favorittsvenske. (får betalt for å si det).

Bading og redning på fjorden

Trening med Sjøredningskorpset.

I dag var vi ute og trente med sjøredningskorpset. Jeg var den heldige vinner av å være markør. Da var det bare å hoppe i redningsdrakten og bli sjøsatt i redningsflåten. Vi trente på å peile den bærbare VHFen jeg hadde med meg og jeg fikk også i oppgave å utløse både røykboks og en sånn "lysrakett". Utenom disse oppgavene, var det bare å vente på redning. Hadde det ganske komfortabelt, både ombord i flåten og etterhvert i sjøen.

Ble plukka opp av mine kolleger og ble rulla ombord. Etterhvert gikk dette i en fei og jeg vil absolutt anbefale alle å bli redda av et sjøredningskorps, fremfor å ikke bli det!

Lise gjør enda flere ting hun ikke kan..

I forrige uke kom jeg plutselig på at jeg skulle ta opp strikkepinnene igjen. De har hvilt siden i 1988, sånn ca. Var en ivrig, om enn ikke så veldig flink, genserstrikker på 80-tallet. Ja, det var sånne puse-angoragensere det gikk i. Strikka noen riktig fæle eksemplarer, i både orange og knall rosa.

Jeg lot meg inspirere av ei jeg jobber sammen med. Hun åpenbarte seg som dén vottefabrikken på ei nattevakt vi gikk sammen. Jeg ble dritimponert og ville først ha henne til å lage meg et par. Hun endte med å gi meg et "crash-course" i vottestrikking! Det var jo faktisk bare-bare! Dagen etter ble mor sendt ut på garn- og pinnejakt og kom hjem med finfint grått garn og glimrende fine trepinner.

Som tenkt, så gjort; jeg iverksatte strikking. Det var som min kollega sa; det er som å ha lært å sykle! Jeg kunne fremdeles legge opp masker og sannelig kunne jeg ikke strikke også!

Etter ei nattevakt, var min første vott et faktum! Med tommel og det hele! Jeg var så fornøyd og imponert over meg selv at jeg straks gjøv løs på nøstet som skulle bli til den neste votten. Den lot seg bli til ganske uten videre i løpet av neste nattevakt og vips, jeg hadde strikket mitt første vottepar. Da var det bare å feste trådene og snurre en fin tråd til å ha rundt håndleddet og det enorme votteparet var klar for den store forvandlingen; toving i vaskemaskinen. Jeg var så spent at jeg måtte tove dem i maskinen på jobb om natta!

Etter 1 time og 20 minutt kom sannhetens øyeblikk; hva ville vente meg i vaskemaskinen?? Der lå, ganske riktig og ganske overraskende, et par flotte, tovede votter! De passa jo perfekt til meg og jeg klappa meg sjøl på skuldra og nikka anerkjennende. Dette var husmora si, det!

Det var først da jeg var godt i gang med det andre votteparet at jeg kom på at noe måtte ha vært galt med det første paret. Jeg løp ut for å se på dem; joda, ganske riktig! -jeg hadde strikka to høyrevotter!

-den ene klarer man å få på venstrehånda og det ser "helt ok" ut, fellinga går på langs på den ene votten og litt sånn "på kryss" på den andre..Ækte håndarbeid, kan en vel si? Faktum er at jeg er tilbake i 1988; jeg er en ivrig og ikke så veldig flink strikker. Lærdommen her er: med toving blir alt bra!

Snørr og O2-snappere!

Lenge har jeg forsøkt å se ut som en "ordentlig" utholdenhetsutøver når jeg trener, spesielt når jeg trener ski. Har gått til innkjøp av sånn skibukse som er vindtett foran og sånn tights-aktig bak og jeg har kjøpt en veldig proff swixjakke. Jar ganske smale og fine ski, men trenger litt proffere staver. Jeg har også lært at man drar buffen opp, så det nesten blir ei finlandshette, før man setter lua over dette.

I tillegg til at jeg faller gjennom på teknikk og hastighet i sporet, har jeg oppdaga at det er én ting som gjør at jeg avslører meg selv som alt annet enn en "ekte" utholdenhetsutøver; nemlig snørr! Jeg har hatt en riktig alvorlig vegring mot å gjøre slik O2-snappere gjør! De setter nemlig bare hansken over det ene neseboret og blåser hardt ut det andre. Sånn uten å ha dopapir eller kleenex som fanger snørrspruten på vei ut i naturen.

For et par uker siden var jeg på sykkeltur med ei venninne, som er en skikkelig, ekte, O2-snapper. Da fikk jeg endelig mitt personlige lille gjennombrudd på området. Jeg rett og slett blåste snørr ut i verden! Det var jo faktisk lett! -og ganske morsomt. At det kommer litt snørr på hansken er visst til å leve med.

Kjenner at jeg fremdeles har en viss motstand mot fenomenet. Har fremdeles lyst til å stoppe, hente kleenexen fra lomma og tørke nesen pent og ordentlig, men jeg klarte å la være da jeg var på tur i dag og. Synes det er finfint å lure til seg en liten pustepause ved hjelp av papirlommetørkletrikset, men det nytter visst ikke for ettertiden.

Det er bare å trene, så får man til hva som helst!