Det travle Arktis!

Det er ikke det at jeg ikke har det bra eller at jeg ikke er på tur som gjør at det er stille fra denne kanten! -kanskje snarere tvert i mot?! Har gått i ett, bankende kjør de drøyt 15 dagene jeg har vært her. Har nådd å oppleve masse og sommeren svarer så langt veldig til forventningene!

Har siden jeg kom hit opp, blant annet vært på båttur til velferdshytta "Dærten", med kjapp tur innom Richardlaguna på Forlandet, der det finnes en hvalrosskoloni. Hvalrossene er ordentlig stilige fettberg som bare ligger i en haug og lukter "funky"! Har jobba masse under Symposiumet der både kronprinsen og mange andre prominenser besøkte oss, har gjort ferdig de to siste eksamenene, har deltatt på (men ikke vunnet) Midtsommerfesten, utkledd som en kylling, har vært på tre padleturer og mange vandringsturer og har solt meg i fint lite klær på verandaen på Evenstad, et av husene her.

I tillegg har jeg ledd masse, spist fantastisk god mat i messa hver eneste dag, blitt litt kjent med en haug med greie folk OG blitt angrepet av både terner og tyvjoer. Er for øvrig kokfornøyd med det meste, men synes at tyvjoer er skumle vesner; de angriper deg uten en lyd og er skikkelig lumske. -Takke seg til (den jævla) terna, som lager et voldsomt leven mens den angriper deg!

Artig å være i butikkjobb igjen, etter over 10 år uten å ha gjort denslags. Kundene er stort sett veldig søte og veldig tyske. Noen ganger er de ingen av delene, eller bare én av delene. Noen ganger lukter de "gammel dame" og noen ganger lukter de gammelt fyll. Jeg er like blid, puster med munnen og kvekker tysk til en stadig større medalje uten å egentlig kunne noe av det. Det største skipet vi har hatt inne hitill hadde 2700 passasjerer ombord. Da var det "mildt kaos" i byen og mange av byens innbyggere som hadde fri valgte å ta seg en tur ut av byen, fremfor å leke titten på hjørnet med så mye folk rundtforbi. Blir litt overveldende når vi til daglig er "bare" mellom 150 og 200 her! 

Har ellers fått "utsjekk" på flybussen, og har kjørt noen laster med folk til- og fra flyplassen. I tillegg har jeg debutert som "barkeeper". Slapp heldigvis å servere under den formelle middagen under symposiet; de forstod etterhvert at dét ikke var noen god idé. Jeg kunne prestert å være over middels klumsete i en sånn setting, kjenner jeg.

Skal legge ut noen bilder her når jeg bare får tid. Nå må jeg krype i loppekassa i mitt lille slott. Bor på en liten hybel og deler bad med alle de andre jentene på brakka. Her er plenty av fasiliteter for de som vil trene og holde på med ting, men venter i spenning på at velferdsbåtene skal komme i drift, så jeg kan få kjørt litt båt. Mange kriker og kroker i området rundt her som må utforskes og ikke alt er nært nok for kajakkpadling når man bare har en dag fri i ny og ne.

Ønsker alle "der nede" en strålende sommer. Håper dere får litt bedre vær etterhvert. Vi har hatt fantastiske dager og -netter lenge nå, måtte det fortsette!

For øvrig kan jeg legge til at det har tint utrolig mye bare etter at jeg kom opp. Tundraen er nå mange steder tørr og fin og forholdene for fottur blir stadig bedre. Har kommet opp i over 15 arter i mitt lille fugleart-tellingsprosjekt og øver og styrer voldsomt for å kjenne igjen nye arter. Mange av fuglene stiller i sort-hvit-drakt og er ikke så lett å skille fra hverandre for meg som er helt ny i fjær- og nebb-bransjen. Utrolig gøy med fugler, faktisk! (ikke rart jeg måtte være kylling på festen..)

De bittesmå blomstene som finnes her blir også gjenstand for ivrig granskning, undring og beundring; har logget blant annet Svalbardvalmue, kantlyng, rødsildre, fjellsmelle og reinrose..Hardføre små skapninger! -jeg har lyst på makrolinse til kameraet mitt! Og som de sier her i Ny-Ålesund; vet du om det, har du bruk for det; har du én, har du ingen. Tror jeg bare må...

 Fjellsmelle

Rødsildre. -en av de få jeg kan på latin; saxifraga oppositifolia. 

På plass i nord

Nå har jeg endelig kommet meg nordover til Ny-Ålesund, etter farting i alle retninger ganske lenge. Skal bli godt å være her i sommer, kjenner jeg, selv om det er langt borte fra gamle venner, familie og trær. Her oppe er det stort sett vegetasjon opp til ankelhøyde, om det nå er så mye. Foreløpig tror jeg vi må kalle årstida her oppe for vår, eller forsommer. Det yrer av liv; Rødsildra blomstrer, det er et voldsomt fugleliv og det er, naturligvis, lyst hele døgnet. Har møtt mange hyggelige folk allerede, ser frem til å bli bedre kjent med mange utover sommeren! Mange aktive kropper, så det ser ikke ut til at det kommer til å være et sekunds strev å finne turkompiser!

Har bestemt meg for å notere meg alle fugleartene jeg ser i sommer her oppe. Lærte litt om fugler på den siste studiesamlinga, og nå har jeg fått "blod på nebb"! Har allerede kommet opp i 10 eller 11 ulike arter! Er litt usikker på om jeg virkelig så en sandlo. De andre jeg har sett er: Rødnebbterne (helvetes fugl! Den stuper over deg når du er ute og går og er helt hysterisk når eggene er lagt. Foreløpig bare masete), Tyvjo (også ganske skummel, angriper deg helt lydløst. Min favorittjo? Nei, det er jo-joen!), Ærfugl (fine Ean, hurra!), Hvitkinngås, Snøspurv (snøtitting, som vi liker å kalle den, eneste sangfuglen på øygruppa!), Fjæreplytt (så den i, jadda, fjæra!), Havhest (stilig fugl med ferskvannsmaskin på nebbet, den drikker saltvann og spytter utt saltet!), Polarmåke, Krykkje og Smålom! Ikke verst etter kun få dager her. I Svalbardområdet er det sett over 165 ulike fuglearter, men bare vel 30 hekker regelmessig. 

Smålom, Gavia Stellata.

Har hatt min første arbeidsdag i butikken og har nådd både en liten fest og et par turer. Birgit og jeg har gått både til Gåsebu, innover i fjorden og til Brandalshytta, som ligger utover i fjorden. Topp! Satser på at det blir mange-mange flere turer denne sommeren. Må få utsjekk på velferdsbåten, så blir det sus og driv! Kajakker har de også her. Har med mitt eget padleutstyr, masse turutstyr og til og med min egen terrengsykkel. Gleder meg til å komme meg rundtomkring og til å bli kjent med alle de hyggelige folkene som er her.

 Fine Birgit, som æ traff allerede i fjor her oppe

Alt er egentlig bare lutter glede; bortsett fra at jeg har to hjemmeeksamener som må unnagjøres de nærmeste 5 dagene. Litt sent å angre på manglende lesing nå. Prioriterte tur fremfor lesing i dag også. NP har vært supergreie og har lånt meg et kontor, så nå leker jeg forsker. ( Jeg kommer til å "glemme" å flytte ut av kontoret etter eksamen. Kan jeg ikke bare late som om jeg er fugleforsker? "Butikken? Jeg? At jeg jobber i butikken? Hm, skjønner ikke hva du mener, jeg er jo pipolog!!)

Fjelltur i Kaukasus!

 Tovalova

 Camp første natt, like ved Xinaliq, uten tillatelse til videre ferdsel..

 Xinaliq

Turen vi var på til Kaukasus, er et minne for livet. Vi kjørte nordover fra Baku til byen Xinaliq på 2000 m. Derfra skulle vi gå et par dager i fjellet og bestige et fjell som viste seg å være 3800m høyt, fra "Basecamp på 2500 meter. Jeg syntes vi var mer enn høyt nok på 3300m og ville ned igjen. Blir visst ingen tindebestiger denne uka heller! Xinaliq fikk visst strøm først i 2006 og det var ikke så lenge siden det ble mulig å kjøre bil inn dit. Eller; mulig og mulig. Jeg hadde IKKE kjørt dit! Det var en ufattelig rasfarlig vei, langt oppi en canyon. Vi snakker relativt god fallhøyde!Det har vært en massiv vårløsning også i Aserbajdsjan i år; mye vei er spylt bort med elva. Vi merket det godt både på kjøreturen inn til Xinaliq og da vi gikk videre oppover. Kjøreturen er noe av det "argaste" jeg har gjort i en bil noensinne. Bratt, rasfarlig og med møtende trafikk. Jeg lå i Toves fang med hendene foran øynene mer enn én gang! Ble utrolig imponert da guiden stanset helt ute på kanten en gang. De snakket og pekte og så nedover.. Jeg ville ha dem til å kjøre øyeblikkelig, men de ville kikke. Da vi endelig kjørte igjen, fikk jeg vite at de "bare skulle se på Mercedesen som lå i bunnen av dalen". Typisk overskuddsinformasjon!

Opp hit skulle vi, men jeg ville snu et stykke oppi der, gitt.. 

 

Idet vi starter fra Xinaliq, blir vi oppmerksomme på to unge grønnkledte menn. Småføttene gikk som trommestikker på dem. De var militære og ville sjekke vår ID og vi fikk faktisk ikke lov til å dra videre oppover fjellet den kvelden. De begrunna det med sikkerheten; landets sikkerhet. Stilig å være en fare for et lands sikkerhet! Fjellene vi skulle opp i, grenser mot Dagestan, i Russland. Der er visst ikke bare fred og fordragelighet for tida. Vi måtte gjøre vendereis til landsbyen, vår sjåfør ringte sin far, visepresidenten i ekstremsportforbundet, som igjen ringte de grønnkledtes sjef. Dagen etter, i 14-tida, kom telefonen vi venta på; vi kunne gå videre. Kontakter er lurt å ha. Lokal guide og -sjåfør anbefales i dette området!

 

Fjellene og naturen vi fikk se, er noe av det absolutt mest imponerende jeg har sett i hele mitt liv. Jeg ble tom for gode, beskrivende, ord og nærmer meg klisjé-o-rama om jeg begynner. Vakkert-malerisk-bergtagende og åndedrettsnødsfremkallende, for å nevne noen..

Som en kuriositet nevner jeg at de i vår "basecamp" hadde en svær "gassgrill". En naturgassgrill som har stått og sivet gass siden gudvetnår. Kjekt å bare kunne slenge over kjelen uten å trenge å dra fram primusen! Kanskje det egentlig var et "triks"? -at de skyndte seg å tenne grillen før turistene kom?!

 Stor gassgrill!! 

Guiden vår er en fantastisk mann, som absolutt får sagt svært mye ved hjelp av sin russisk-engelske "phrase book"; "Don't be afraid, don't be upset", kom det da vi fikk gåforbud av de grønnkledte. Fingerspråk og tegninger i snøen kom også godt med. Han har guidet i fjellene i Aserbajdsjan siden 1986 og har også vært på bla Kilimanjaro. Jeg formidler mer enn gjerne kontakt, men det enkleste er kanskje å gå via ekstremsportforbundet, på grunn av språkbarrieren. Vi overnatta hjemme hos guiden ei natt, for en fantastisk gjestfrihet!!

Jeg forlot Aserbajdsjan med en varm følelse i meg. Jeg vet at jeg skal til dette området igjen og gleder meg til fortsettelsen. For et utrolig område, for noen flotte mennesker! Ta gjerne kontakt om du får lyst til å dra til Aserbajdsjan! -jeg har blitt en glad ambassadør som synes at alle burde dra til Aserbajdsjan minst én gang i livet!

Mer Aserbajdsjan..

Hva skjedde egentlig i mitt nye favorittland? Har sagt masse om hvor flott det var, men har ikke sagt så mye om hva som egentlig skjedde; hva var det egentlig som gjorde det så fantastisk? Det er summen av opplevelsene som gjør det så bra, naturligvis. Vanskelig å beskrive, i grunnen! Har likevel blitt bedt om å prøve..-Svarer på tiltale og drar i gang massive mengder tekst i fortsettelsen; du er herved advart!

Etter ei overnatting og en formiddag i Istanbul, fløy vi videre med Turkish Airlines til Baku. Istanbul var en litt massiv opplevelse; svette folk og mas. Godt å dra etter under 20 timer, gitt, selv om byen er utrolig fin også! Hadde en eksotisk frokostopplevelse da jeg skulle prøve de rare ertene som stod ved siden av olivenene på frokostbuffeten. "Hm, rare og tørre erter; jeg vil prøve dem!" Vi er da glade og nysgjerrige på tur og intet skal være uprøvd! Plukka dem i meg da jeg kom til bordet. Ertene var Chocopops! Aldri smakt før!

Ingen røykte på toalettet på denne etappen; kjente jeg var litt skuffa. En anelse østblokk kunne likevel merkes som førsteinntrykk; tok godt over en time å komme seg gjennom først én passkontroll, så visumutstedelse, før en siste passkontroll gav oss endelig inngang. De byråkratiserte og loppa oss for 60 euro for én skarve inngang i landet. Vi skal nok være fornøyd;vi kom oss i alle fall inn i landet, som de nest siste på vår flight. Verre gikk det med den tyske juristen bak oss, som ikke så ut til å slippe inn i landet.

En TV-mast som skifter farge!! Come on, Tryvann!! 

Allerede da vi kjørte inn til Baku 17. mai om kvelden begynte imponasjen å sige på. På vei fra flyplassen, Hejdar Aliev-airport, til Baku, kunne vi beundre brede avenyer, ryddige og fine omgivelser, lysstolper i smijern og opplyste hus og -kulverter. (sånne vegunderganger, er det dét de heter?!) De er veldig gode på lyssetting i Aserbajdsjan, noe som, overraskende nok, fungerer best når det er mørkt.. Jeg kjente en god følelse i forhold til uka vi skulle tilbringe i dette landet.

Taxisjåføren kunne nada engelsk og skjønte ikke hva vi mente da vi ba om å bli kjørt til den greske ambassade. Vår gjestfrie vert, Jon, bor vegg i vegg med dem i Gamlebyen. Vi ble kjørt til hotell Ambassadeur i stedet. Der kunne de engelsk..

Bymuren inn til gamlebyen i Baku

Gamlebyen i Baku er, ja nettopp, dritgammel. Dritgammel og fin og på UNESCO sin world heritageliste. Midt oppi dette bor Jon, i noe som må være verdens største leilighet. Han leier leiligheta til en fyr som dro ett eller annet sted med hele La familia for å være Aserbajdsjans ambassadør. Intet mindre. Fin kåk!

Dagen etter satte vi oss fore å finne kontorene til Aserbajdsjans Ekstremsportorganisasjon, fairex, som kan kontaktes her!, (Air and Extreme Sports Federation of Azerbaijan). Tove hadde vært i kontakt med dem per mail tidligere og, jada, de skulle hjelpe så vi fikk komme på tur i Kaukasus. De skulle stille med sjåfør og guide, vi skulle stille med mat til oss selv og vårt eget utstyr; telt, liggeunderlag, sovepose og så videre.

En god plan ble lagt, vi skulle opp i Kaukasus, med utgangspunkt i Xinaliq. En by som fikk elektrisitet og vei inn til seg for ikke veldig lenge siden. Det at organisasjonens president, han som også er landets minister for økologi og miljøvern, eller noe, hadde gitt "go" for at organisasjonen skulle stå for alle kostnader i forbindelse med turen vår, gjorde oss glade, litt flaue og ganske undrende. Hvorfor ville de virkelig gi oss dette? Har de klokketro på vår evne til å markedsføre dem og være gode ambassadører for dem i ettertid? Så de den komme, liksom? Kanskje jeg er i ferd med å bli deres nye reiselivstrumfkort, uten engang å vite det selv? Vet ikke hvor lurt det er å "bragge" dette. Det er, naturligvis, ikke noe man kan forvente når man ber om hjelp til å planlegge en tur. 

Forvirrede, fortumlede og glade kom vi ut på gata igjen og bestemte oss for å gå ned til byen. Vi knekte "metrokoden" oppover, og ville se litt mer oppå bakken på returen. Vi gikk og gikk og ble øltørste etterhvert. Ikke mange vannhull å se. Etter en lang stund fant vi endelig noe som liknet på en café; noen bord ute på fortauet, noen gubber ved bordene. Gubber som spilte backgammon eller domino.

God stemning, tenkte vi. Her må man da kunne få servering? Fremdeles ingen engelskspråklige i sikte, men vi fikk da bestilt oss litt te, eller chai, som det viste seg å hete på aseri. Før vi visste ordet av det, satt vi ved bordet til to av mennene. Praten gikk livlig, uten noe felles språk. Utrolig hva man skjønner med armer, bein og god fantasi! De kunne russisk, som de fleste i Aserbajdsjan. Russisk har flere ord man kan forstå enn det Aseri har for noen med vårt språklige utgangspunkt.

Etter litt backgammon og litt te, vinket gamlefar oss med oss. Inn i bakgården. Vips, satt vi inne i leiligheta til en Aserbajdsjansk storfamilie og drakk juice! Tror gleden var gjensidig, der vi satt og så storøyde på hverandre! Dattera i huset kunne engelsk og kunne fortelle at mannen hennes var i fengsel for åtte år og at hun hata Aserbajdsjan og at hun reiste mye i de omkringliggende landene og at Iran er en sikker vinner! -jeg vil til Iran!  

Vel ute fra første forsmak på Aserbajdsjansk gjestfrihet, opplevde vi den ene lille nedturen på hele uka; han andre fyren fra spillebordet "tvang" seg til å hjelpe oss til supermarkedet for å proviantere og så til å hjelpe oss hjem, og skulle, naturligvis, ha penger for det. Vi så hva som skjedde, men var for taktfulle til å klare å bli kvitt ham før vi var "fanga". Velvel, penger skal sirkulere og han hadde ingen jobb. Vi tar den! Lett!

Senere lærte vi at slike "caféer" der gubber sitter og spiller backgammon, kun er for gubber som sitter og spiller backgammon. Ingen stor kulturell brøler fra vår side heldigvis. Aserbajdsjanerne er veldig greie; de har sine skikker, men har god forståelse for at folk fra andre kulturer gjør ting annerledes. Aserbajdsjanske menn og kvinner har heller ikke skikk å håndhilse på hverandre.

En annen ting som gjorde oss riktig undrende, var å se alle de aserbajdsjanske mennene som gikk og holdt hverandre i hendene; "er det SÅ vanlig og akseptert med homofili her, altså?". Vi undret og lurte og fikk ikke helt regnestykket til å gå opp. Norske Heidi, som har jobbet to år i Baku som lærer ved skandinaviske studier, kunne fortelle oss at det er helt vanlig for guttene å "fjone" med hverandre og at det ikke har noe med homofili å gjøre. Hennes fjonende studenter hadde blitt rare i ansiktet da de ble forklart at slikt kunne bli oppfattet på dén måten i Norge.

Baku er en fantastisk by. Som nevnt; myndighetene har åpenbart bladd opp. Byfornyingen har tydelig gått voldsomt for seg, med en fantastisk flott gågate i sentrum og vakre "Boulevar", en strandpromenade som kan ta pusten fra enhver og ellers de argaste parkanlegg jeg har sett noen gang. At det henger postere med bilde av gamlepresident, avdøde, Hejdar, drar ned inntrykket og gir et lite kaldgufs. Kaukasusturen får jeg si noe om senere..

Det er en grunn til at kelnere serverer og ikke tar bilder...