Ei glad jente padlende i Magdalenefjorden på Svalbard

Ei glad jente padlende i Magdalenefjorden på Svalbard
Viser innlegg med etiketten Aserbajdsjan. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Aserbajdsjan. Vis alle innlegg

lørdag 12. juni 2010

Mer Aserbajdsjan..




Hva skjedde egentlig i mitt nye favorittland? Har sagt masse om hvor flott det var, men har ikke sagt så mye om hva som egentlig skjedde; hva var det egentlig som gjorde det så fantastisk? Det er summen av opplevelsene som gjør det så bra, naturligvis. Vanskelig å beskrive, i grunnen! Har likevel blitt bedt om å prøve..-Svarer på tiltale og drar i gang massive mengder tekst i fortsettelsen; du er herved advart!

Etter ei overnatting og en formiddag i Istanbul, fløy vi videre med Turkish Airlines til Baku. Istanbul var en litt massiv opplevelse; svette folk og mas. Godt å dra etter under 20 timer, gitt, selv om byen er utrolig fin også! Hadde en eksotisk frokostopplevelse da jeg skulle prøve de rare ertene som stod ved siden av olivenene på frokostbuffeten. "Hm, rare og tørre erter; jeg vil prøve dem!" Vi er da glade og nysgjerrige på tur og intet skal være uprøvd! Plukka dem i meg da jeg kom til bordet. Ertene var Chocopops! Aldri smakt før!

Ingen røykte på toalettet på denne etappen; kjente jeg var litt skuffa. En anelse østblokk kunne likevel merkes som førsteinntrykk; tok godt over en time å komme seg gjennom først én passkontroll, så visumutstedelse, før en siste passkontroll gav oss endelig inngang. De byråkratiserte og loppa oss for 60 euro for én skarve inngang i landet. Vi skal nok være fornøyd;vi kom oss i alle fall inn i landet, som de nest siste på vår flight. Verre gikk det med den tyske juristen bak oss, som ikke så ut til å slippe inn i landet.

En TV-mast som skifter farge!! Come on, Tryvann!! 
Allerede da vi kjørte inn til Baku 17. mai om kvelden begynte imponasjen å sige på. På vei fra flyplassen, Hejdar Aliev-airport, til Baku, kunne vi beundre brede avenyer, ryddige og fine omgivelser, lysstolper i smijern og opplyste hus og -kulverter. (sånne vegunderganger, er det dét de heter?!) De er veldig gode på lyssetting i Aserbajdsjan, noe som, overraskende nok, fungerer best når det er mørkt.. Jeg kjente en god følelse i forhold til uka vi skulle tilbringe i dette landet.

Taxisjåføren kunne nada engelsk og skjønte ikke hva vi mente da vi ba om å bli kjørt til den greske ambassade. Vår gjestfrie vert, Jon, bor vegg i vegg med dem i Gamlebyen. Vi ble kjørt til hotell Ambassadeur i stedet. Der kunne de engelsk..

Bymuren inn til gamlebyen i Baku

Gamlebyen i Baku er, ja nettopp, dritgammel. Dritgammel og fin og på UNESCO sin world heritageliste. Midt oppi dette bor Jon, i noe som må være verdens største leilighet. Han leier leiligheta til en fyr som dro ett eller annet sted med hele La familia for å være Aserbajdsjans ambassadør. Intet mindre. Fin kåk!


Dagen etter satte vi oss fore å finne kontorene til Aserbajdsjans Ekstremsportorganisasjon, fairex, som kan kontaktes her!, (Air and Extreme Sports Federation of Azerbaijan). Tove hadde vært i kontakt med dem per mail tidligere og, jada, de skulle hjelpe så vi fikk komme på tur i Kaukasus. De skulle stille med sjåfør og guide, vi skulle stille med mat til oss selv og vårt eget utstyr; telt, liggeunderlag, sovepose og så videre.

En god plan ble lagt, vi skulle opp i Kaukasus, med utgangspunkt i Xinaliq. En by som fikk elektrisitet og vei inn til seg for ikke veldig lenge siden. Det at organisasjonens president, han som også er landets minister for økologi og miljøvern, eller noe, hadde gitt "go" for at organisasjonen skulle stå for alle kostnader i forbindelse med turen vår, gjorde oss glade, litt flaue og ganske undrende. Hvorfor ville de virkelig gi oss dette? Har de klokketro på vår evne til å markedsføre dem og være gode ambassadører for dem i ettertid? Så de den komme, liksom? Kanskje jeg er i ferd med å bli deres nye reiselivstrumfkort, uten engang å vite det selv? Vet ikke hvor lurt det er å "bragge" dette. Det er, naturligvis, ikke noe man kan forvente når man ber om hjelp til å planlegge en tur. 

Forvirrede, fortumlede og glade kom vi ut på gata igjen og bestemte oss for å gå ned til byen. Vi knekte "metrokoden" oppover, og ville se litt mer oppå bakken på returen. Vi gikk og gikk og ble øltørste etterhvert. Ikke mange vannhull å se. Etter en lang stund fant vi endelig noe som liknet på en café; noen bord ute på fortauet, noen gubber ved bordene. Gubber som spilte backgammon eller domino.

God stemning, tenkte vi. Her må man da kunne få servering? Fremdeles ingen engelskspråklige i sikte, men vi fikk da bestilt oss litt te, eller chai, som det viste seg å hete på aseri. Før vi visste ordet av det, satt vi ved bordet til to av mennene. Praten gikk livlig, uten noe felles språk. Utrolig hva man skjønner med armer, bein og god fantasi! De kunne russisk, som de fleste i Aserbajdsjan. Russisk har flere ord man kan forstå enn det Aseri har for noen med vårt språklige utgangspunkt.

Etter litt backgammon og litt te, vinket gamlefar oss med oss. Inn i bakgården. Vips, satt vi inne i leiligheta til en Aserbajdsjansk storfamilie og drakk juice! Tror gleden var gjensidig, der vi satt og så storøyde på hverandre! Dattera i huset kunne engelsk og kunne fortelle at mannen hennes var i fengsel for åtte år og at hun hata Aserbajdsjan og at hun reiste mye i de omkringliggende landene og at Iran er en sikker vinner! -jeg vil til Iran!  

Vel ute fra første forsmak på Aserbajdsjansk gjestfrihet, opplevde vi den ene lille nedturen på hele uka; han andre fyren fra spillebordet "tvang" seg til å hjelpe oss til supermarkedet for å proviantere og så til å hjelpe oss hjem, og skulle, naturligvis, ha penger for det. Vi så hva som skjedde, men var for taktfulle til å klare å bli kvitt ham før vi var "fanga". Velvel, penger skal sirkulere og han hadde ingen jobb. Vi tar den! Lett!

Senere lærte vi at slike "caféer" der gubber sitter og spiller backgammon, kun er for gubber som sitter og spiller backgammon. Ingen stor kulturell brøler fra vår side heldigvis. Aserbajdsjanerne er veldig greie; de har sine skikker, men har god forståelse for at folk fra andre kulturer gjør ting annerledes. Aserbajdsjanske menn og kvinner har heller ikke skikk å håndhilse på hverandre.

En annen ting som gjorde oss riktig undrende, var å se alle de aserbajdsjanske mennene som gikk og holdt hverandre i hendene; "er det SÅ vanlig og akseptert med homofili her, altså?". Vi undret og lurte og fikk ikke helt regnestykket til å gå opp. Norske Heidi, som har jobbet to år i Baku som lærer ved skandinaviske studier, kunne fortelle oss at det er helt vanlig for guttene å "fjone" med hverandre og at det ikke har noe med homofili å gjøre. Hennes fjonende studenter hadde blitt rare i ansiktet da de ble forklart at slikt kunne bli oppfattet på dén måten i Norge.

Baku er en fantastisk by. Som nevnt; myndighetene har åpenbart bladd opp. Byfornyingen har tydelig gått voldsomt for seg, med en fantastisk flott gågate i sentrum og vakre "Boulevar", en strandpromenade som kan ta pusten fra enhver og ellers de argaste parkanlegg jeg har sett noen gang. At det henger postere med bilde av gamlepresident, avdøde, Hejdar, drar ned inntrykket og gir et lite kaldgufs. Kaukasusturen får jeg si noe om senere..



Det er en grunn til at kelnere serverer og ikke tar bilder...


fredag 28. mai 2010

Aserbajdsjanforelskelse! Hvorfor?!




"Hva i all verden skal du der??" er et spørsmål jeg har fått fra omtrent samtlige som har fått høre at jeg skulle til Aserbajdsjan på ferie. "Er ikke det farlig?", "Vil man dit?".. Jeg støttet meg til UD sine offisielle sider om landet, som kun advarer mot å dra til provinsen Nagorno-Karabakh og syntes at denne ideen ble stadig bedre mens jeg ventet på avreise.

Hvorfor ble det Aserbajdsjan, egentlig? Har nevnt det før, tror jeg. Min venninne, Tove, sendte meg ei melding i mars der hun sa noe sånt som; "Vil du være med til Aserbajdsjan? En kollega jobber der for ett år, jeg vil besøke ham og se fjellene". Jeg tenkte meg om i 30 sekunder og sendte svar; "Du er jo en idiot, du må ikke spørre meg om slike ting! -du vet jo at jeg blir med!". 4 dager etterpå var flybillettene i boks; 3200 spenn t/r Oslo med Turkish Airlines via Istanbul. Fikk tilogmed gleden av et halvdøgn i Istanbul!

Da flybillettene var bestilt, fant jeg det betimelig å finne ut hvor nå dette Aserbajdsjan var på kartet. Aha! Det ligger nord for Iran, like ved det Kaspiske hav! Stilig! Lærte også å stave det, etter diverse mislykkede selvstendige forsøk; Aserbadsjan, Aserbajdjan, Aserba... Leste litt om landet på nettet og var forberedt på at de ikke ville smile så mye til deg om de ikke kjente deg, men at de, muligens, ville hoste opp ganske mye gjestfrihet om de først hadde noe med deg å gjøre. Flott, tenkte jeg. Får øve på å smile litt mindre og ellers bare la humla suse.

Det har vært utrolig spennende å skulle dra til et land der jeg ikke hadde noen som helst slags referanser. Eller, de eneste referansene jeg hadde var at; "man vil jo ikke til noen av de rare landene nede i det skumle området!" Et svært område på verdenskartet har vært skravert for meg; et område med uro og skumlinger, et område man holder seg langt unna og, i verste fall, er i når man flyr over det på vei til- eller fra et helt annet sted.

Jeg kan omtrent skrive bok om den uka vi var der! En litt tynn bok, kanskje, men like fullt ei bok. Dropper boka og blogger litt i stedet. Uka var fullstappet av opplevelser, opplevelser som nesten utelukkende var utrolig positive. Føltes ut som om vi var der i 3 måneder, ikke i ei uke. Kan hende det blir flere blogger om turen, sånn om hva vi egentlig gjorde og sånt..

Faktum er at jeg har forelska meg i et land, eller kanskje i en region! Aserbajdsjan er et nydelig land med flotte mennesker og med en natur som tar pusten fra enhver med snev av evne til naturglede og refleksjon, eller kanskje bare enhver med et par fungerende øyne i hodet.

Med fare for å høres "cocky" ut; jeg har reist littegrann tidligere og det er lenge mellom hver gang jeg føler at "jeg må tilbake hit!" Oftere har jeg hatt en sånn "been there, done that-følelse." Afrika vil jeg gjerne tilbake til, Australia og Cuba kan igrunnen bare være for min del. I rettferdighetens navn skal sies at jeg fulgte turistruta da jeg var der og at jeg elska det straks jeg var utenfor den og at jeg bare så bittelitt av et enormt kontinent, men dét er en digresjon akkurat her.

Føler at jeg har funnet en skatt; en region som har masse å by på og som ikke er stappfull av parasoller og paraplydrinker og rosa briter, eller av trengsel. Jeg hater trengsel! Vi vil alle være unike reisende, ikke turister, som opplever noe "autentisk" og som møter ekte mennesker som møter oss fordi de vil, ikke fordi det er levebrødet deres å ha noe med oss å gjøre. Jeg forstår funksjonene og koser meg som, nettopp, turist, med et svært kamera på magen og behagelig fottøy. Like fullt føler jeg at vi møtte noe "ekte".

Aserbajdsjan er like fullt en politistat. Vet ikke helt hvor man drar grensen mellom politistat og diktatur, er det egentlig det samme? Det er kanskje det samme. Vet de nekter opposisjonspartier å drive valgkamp, at folk havner i fengsel for "hooliganism" om de er for systemkritiske og at ytringsfrihet i dens fulle verdi bare er et ord, ikke noe de lever etter. Korrupsjon er, derimot, noe de kan! Hørte om politifolk som har kjøpt seg sine lederstillinger for flere millioner penger, slik at de så kan sitte og håve inn resten av karrieren. Journalist Erling Borgen ble loppet for filmer og papirer sist han var i landet for å lage noe regimekritisk om en fengsla journalist. Dette er drøye ting som på ingen måte kan godtas og som gjør meg mørkeredd og som har fått meg til å tenke en hel del. Landet føltes dønn trygt å reise i, jeg føler meg mer utrygg på Karl Johan i Oslo. Ironisk følge av politistat-statusen?!

Jeg skal tilbake til dette området. Har lyst å besøke noen av "-stanerlandene" som ligger som perler på en snor nord og øst for Aserbajdsjan. Georgia og Armenia sies å være flotte land det også.

Kommer flere blogginger om turen, både om turen til fjellene ved Xinaliq i Kaukasus og litt om Baku og alt det andre vi opplevde.

Foreløpig kan du få sniktitte på noen bilder her!

tirsdag 4. mai 2010

Post-tur. og nye turer..

Jeg er i live, jeg har bare brukt en hel masse tid på å "lande" etter turen! Snakk om å gå i dokk! Har brukt mye tid på sofaen, kroppen var en veldig sliten kropp etter turen, vi gikk i 19 dager, hvorav de siste 17 uten hviledager i mellom. Innrømmer at kroppen var litt sliten og at den tidvis underveis lurte på hva som foregikk. Er utrolig fornøyd med turen sett under ett. Den ble akkurat så mangfoldig og fantastisk som det jeg hadde sett for meg i forkant. Nå i ettertid har det også vært et lite mentalt vakum å fylle; "alt" dreide seg om turen vi skulle på i mange måneder før vi dro, den var det store målet denne sesongen. Jeg er litt sånn "hva nå" for tida. Selv om det er flere hyggelige ting som venter i tida som kommer; både Aserbajsdjan og Ny-Ålesund, er nok post-turtilstanden fremdeles et faktum!

Om ei drøy uke setter jeg meg på flyet i retning Istanbul og så videre til Baku i Aserbajsdjan. Min venninne Tove lurte på om jeg ville være med dit nå i mai; hun skal besøke en politijuristkollega som er der nede for å bidra til å bygge opp landets rettssystem, eller noe. Jeg sa ja til forslaget med ca 30 sekunders betenkningstid! Viktig å ikke tenke for grundig før man hopper! Først etter at vi hadde bestilt flybillettene, fant jeg ut hvor landet er på kartet og hvordan man staver det. Det ligger like ved det Kaspiske hav, nord for Iran. Tove er "reiseleder" og jeg er entusiastisk deltaker, planen er å erobre ambassaden i Baku den 17. mai og deretter øke på med fjellturer og tullball ei drøy uke til ende. Blir spennende å besøke et så ukjent land! Aner ikke hva jeg skal vente meg og stiller med vidåpne sanser og en god dose entusiasme!

Nå om dagen går det i semesteroppgaveskriving og jobbing, altså ikke spesielt hurramegrundt. Kajakksesongen innledes i morgen, etter planen. Ble null vinterpadling etter jul, alt fokus var som nevnt på ski, ski og atter ski..