Hva skjedde egentlig i mitt nye favorittland? Har sagt masse om hvor flott det var, men har ikke sagt så mye om hva som egentlig skjedde; hva var det egentlig som gjorde det så fantastisk? Det er summen av opplevelsene som gjør det så bra, naturligvis. Vanskelig å beskrive, i grunnen! Har likevel blitt bedt om å prøve..-Svarer på tiltale og drar i gang massive mengder tekst i fortsettelsen; du er herved advart!
Etter ei overnatting og en formiddag i Istanbul, fløy vi videre med Turkish Airlines til Baku. Istanbul var en litt massiv opplevelse; svette folk og mas. Godt å dra etter under 20 timer, gitt, selv om byen er utrolig fin også! Hadde en eksotisk frokostopplevelse da jeg skulle prøve de rare ertene som stod ved siden av olivenene på frokostbuffeten. "Hm, rare og tørre erter; jeg vil prøve dem!" Vi er da glade og nysgjerrige på tur og intet skal være uprøvd! Plukka dem i meg da jeg kom til bordet. Ertene var Chocopops! Aldri smakt før! Ingen røykte på toalettet på denne etappen; kjente jeg var litt skuffa. En anelse østblokk kunne likevel merkes som førsteinntrykk; tok godt over en time å komme seg gjennom først én passkontroll, så visumutstedelse, før en siste passkontroll gav oss endelig inngang. De byråkratiserte og loppa oss for 60 euro for én skarve inngang i landet. Vi skal nok være fornøyd;vi kom oss i alle fall inn i landet, som de nest siste på vår flight. Verre gikk det med den tyske juristen bak oss, som ikke så ut til å slippe inn i landet.
En TV-mast som skifter farge!! Come on, Tryvann!!
Allerede da vi kjørte inn til Baku 17. mai om kvelden begynte imponasjen å sige på. På vei fra flyplassen, Hejdar Aliev-airport, til Baku, kunne vi beundre brede avenyer, ryddige og fine omgivelser, lysstolper i smijern og opplyste hus og -kulverter. (sånne vegunderganger, er det dét de heter?!) De er veldig gode på lyssetting i Aserbajdsjan, noe som, overraskende nok, fungerer best når det er mørkt.. Jeg kjente en god følelse i forhold til uka vi skulle tilbringe i dette landet.
Bymuren inn til gamlebyen i Baku
Dagen etter satte vi oss fore å finne kontorene til Aserbajdsjans Ekstremsportorganisasjon, fairex, som kan kontaktes her!, (Air and Extreme Sports Federation of Azerbaijan). Tove hadde vært i kontakt med dem per mail tidligere og, jada, de skulle hjelpe så vi fikk komme på tur i Kaukasus. De skulle stille med sjåfør og guide, vi skulle stille med mat til oss selv og vårt eget utstyr; telt, liggeunderlag, sovepose og så videre.
En god plan ble lagt, vi skulle opp i Kaukasus, med utgangspunkt i Xinaliq. En by som fikk elektrisitet og vei inn til seg for ikke veldig lenge siden. Det at organisasjonens president, han som også er landets minister for økologi og miljøvern, eller noe, hadde gitt "go" for at organisasjonen skulle stå for alle kostnader i forbindelse med turen vår, gjorde oss glade, litt flaue og ganske undrende. Hvorfor ville de virkelig gi oss dette? Har de klokketro på vår evne til å markedsføre dem og være gode ambassadører for dem i ettertid? Så de den komme, liksom? Kanskje jeg er i ferd med å bli deres nye reiselivstrumfkort, uten engang å vite det selv? Vet ikke hvor lurt det er å "bragge" dette. Det er, naturligvis, ikke noe man kan forvente når man ber om hjelp til å planlegge en tur. Forvirrede, fortumlede og glade kom vi ut på gata igjen og bestemte oss for å gå ned til byen. Vi knekte "metrokoden" oppover, og ville se litt mer oppå bakken på returen. Vi gikk og gikk og ble øltørste etterhvert. Ikke mange vannhull å se. Etter en lang stund fant vi endelig noe som liknet på en café; noen bord ute på fortauet, noen gubber ved bordene. Gubber som spilte backgammon eller domino.
God stemning, tenkte vi. Her må man da kunne få servering? Fremdeles ingen engelskspråklige i sikte, men vi fikk da bestilt oss litt te, eller chai, som det viste seg å hete på aseri. Før vi visste ordet av det, satt vi ved bordet til to av mennene. Praten gikk livlig, uten noe felles språk. Utrolig hva man skjønner med armer, bein og god fantasi! De kunne russisk, som de fleste i Aserbajdsjan. Russisk har flere ord man kan forstå enn det Aseri har for noen med vårt språklige utgangspunkt.
Etter litt backgammon og litt te, vinket gamlefar oss med oss. Inn i bakgården. Vips, satt vi inne i leiligheta til en Aserbajdsjansk storfamilie og drakk juice! Tror gleden var gjensidig, der vi satt og så storøyde på hverandre! Dattera i huset kunne engelsk og kunne fortelle at mannen hennes var i fengsel for åtte år og at hun hata Aserbajdsjan og at hun reiste mye i de omkringliggende landene og at Iran er en sikker vinner! -jeg vil til Iran!
Vel ute fra første forsmak på Aserbajdsjansk gjestfrihet, opplevde vi den ene lille nedturen på hele uka; han andre fyren fra spillebordet "tvang" seg til å hjelpe oss til supermarkedet for å proviantere og så til å hjelpe oss hjem, og skulle, naturligvis, ha penger for det. Vi så hva som skjedde, men var for taktfulle til å klare å bli kvitt ham før vi var "fanga". Velvel, penger skal sirkulere og han hadde ingen jobb. Vi tar den! Lett!
En annen ting som gjorde oss riktig undrende, var å se alle de aserbajdsjanske mennene som gikk og holdt hverandre i hendene; "er det SÅ vanlig og akseptert med homofili her, altså?". Vi undret og lurte og fikk ikke helt regnestykket til å gå opp. Norske Heidi, som har jobbet to år i Baku som lærer ved skandinaviske studier, kunne fortelle oss at det er helt vanlig for guttene å "fjone" med hverandre og at det ikke har noe med homofili å gjøre. Hennes fjonende studenter hadde blitt rare i ansiktet da de ble forklart at slikt kunne bli oppfattet på dén måten i Norge. Baku er en fantastisk by. Som nevnt; myndighetene har åpenbart bladd opp. Byfornyingen har tydelig gått voldsomt for seg, med en fantastisk flott gågate i sentrum og vakre "Boulevar", en strandpromenade som kan ta pusten fra enhver og ellers de argaste parkanlegg jeg har sett noen gang. At det henger postere med bilde av gamlepresident, avdøde, Hejdar, drar ned inntrykket og gir et lite kaldgufs. Kaukasusturen får jeg si noe om senere..
Det er en grunn til at kelnere serverer og ikke tar bilder...
