Over There? Over Here??

Har forflyttet meg langt som bare dét i fly, slik at Over There nå har blitt til Over Here; nærmere bestemt Ottawa i Canada. Er for øyeblikket. på besøk hos min favorittkusine, Gunn Berit, populært kalt Gun og skal være her et par uker. En avstikker til Junaiten og ei vennine der blir det også tid til! Stas!

Mitt første døgn i Canada har forløpt smertefritt og svært hyggelig. Veldig stas å se Gunn Berit igjen og stas å komme frem etter lang bussing, lang flyging, lang venting og altfor kort soving. Våkna selvfølgelig ultratidlig som følge av jetlagen.

Førsteinntrykket av Canada er at folk er høflige og imøtekommende, at det ikke er veldig tilfeldig at Canadas flagg har et lønneblad i midten og at everything OG ganskemange-body are much bigger, som i Junaiten. Var stor i øynene i matbutikken i går, enda så smal i øynene jeg var etter den lange reisen. Utvalget er formidabelt og størrelsen på pakningene er tilstrekkelig til at hver av dem kan holde liv i en gjennomsnittlig afrikansk landsby i ei uke. Noterer at "ren mat" slik jeg liker det, altså mat med lite tilsetningsstoffer, ikke er så lett å finne. De fleste matvarer er jazza opp på en eller anna måten, med "no fat", "no sugar", sikkert ingen karbohydrater heller og masse fine konserveringsmidler.

Klarte for øvrig å legge igjen lommeboka mi på Hovden, så jeg er her kun med ett minibankkort! Føler at det er litt tynt å satse alt på bare ett kort og fikk smertelig erfare at jeg hadde rett i det i dag. Surra rundt på shoppingsenteret, der Gunn jobber, hele formiddagen. Da ordentligpengene tok slutt og plastikkpengene skulle overta, var moroa jamt over; minibankkortet fungerte ikke! Snakk om typisk?! Etter å ha prøvd et par minibanker, uten hell, demra det for meg; var det ikke noe sånn sperre hos Skandiabanken?! Joda, jeg hadde såkalt regionsperre, viste det seg; kortet kan ikke brukes over hele verden dersom man ikke har åpna kortet for det. Nå er kortet åpnet og moroa kan begynne!

Er ikke verdensberømt på grunn av min sterke retningssans, så jeg er überfornøyd med å ha funnet tilbake til Gunns leilighet helt alene mens hun er på jobb. Hun utstyrte meg med adresselapp i lomma og quarterdollars i lomma for eventuelle "nødtelefoner" til henne. 

Fra i morgen bærer det ut på roadtrip! Har leid bil i fire dager og skal surre en god runde rundtforbi Ottawa, både nord, sør, øst og vest! 

Kajakk? Ja takk!

Eller skal jeg kalle dette innlegget "Helgetur til Drømmelandet"? I øs pøs regnvær, riktignok, men likefullt til Drømmelandet! Det kan umulig være spesielt mange som stiller store spørsmål ved at Seiland Nasjonalpark ble vedtatt opprettet i 2006. -Ingen med nogenlunde normalt utviklede sjelsevner og evner til å glede seg over naturens skjønnhet i alle fall.

For noen uker siden, fikk jeg i Alta besøk av Knut fra "fjellbyen" Hovden. Jeg ble kjent med Knut oppe i Ny-Ålesund i sommer og han bestemte seg for å beære meg med et besøk mens han enda hadde litt ferie etter sommerjobben i nord. Jeg syntes det var riktig flaks med besøk og kvitterte med nesten-bronkitt og rallende hoste fra dag én. Heldigvis ble jeg raskt bedre, så vi kom oss ut på tur den helga han var her. Padletur til Seiland.

Turen hang en stund i en skikkelig tynn tråd av flere grunner enn vertinnens svake helbred; skitvær! Vi snudde tilogmed en gang på vei utover til Nyvoll, der vi skulle ta ferga fra, etter å ha fått en lite oppmuntrende vær-sms fra ei venninne ute i fjorden; "her er ikke padleforhold"! Vi snudde bilen, kjørte innover mot Kviby, stokket ord og tanker og snudde nok en gang! Værmeldinga var dritt og været var dritt, men vi hadde brukt masse tid på å glede oss til tur og til å forberede tur så vi forbannet oss på at tur skulle det bli, omså vi skulle ligge i telt ved siden av bilen! Her var det bare å gi gass for å nå ferga, vi og Gammelscorpioen med to kajakker på taket.

Mens vi kjørte utover fjorden igjen, var det som om lufta plutselig gikk ut av (vær)ballongen. Kanskje var det bare fanden som trakk pusten, kanskje var det ei reell løying? Vi suste utover forbi alle fjordene, kasta utstyret i kajakkene, kasta kajakkene på havet og kasta oss oppi. Vi ville gjerne nå over til Seiland mens det fremdeles var litt lys.

Vinden forholdt seg i ro mens vi kryssa Vargsundet, vi fikk noen fallvinder i mot oss da vi nærma oss Store Bekkarfjord på Seiland, ingenting i forhold til været vi hadde sett da vi var på høyde med Årøya tidligere på ettermiddagen; hvite skumtopper, sjøsprøyt og sur, beinhard kuling.

Ingen bombe at mørket seg på mens vi padla over sundet. På vårt planlagte leirsted, hadde naturligvis 30 friluftsstudenter fra Høgskolen i Finnmark slått leir. På samme måte som vi gjorde for to år siden. Jeg tok friluftsstudiet fra høsten 2008, et flott år med masse lærdom, fine folk og fantastiske turer; rene folkehøgskoleåret! Vi padlet videre i bekmørket og fant et fint leirsted innerst i fjorden ved utløpet av Melkeelva.

Camp friluftsliv

Fantastisk elvekrysningsteknikk!

Våt som ei katt fikk et ansikt

Hele lørdag regna og regna det. Innimellom blåste det og regna enda mer. Vi tok oss en vandringstur oppover- og over Melkeelva og klatret bratte gressbakker, nesten loddrett, til fjells. Knut konkluderte med at jeg ikke akkurat kan sammenliknes med en gaselle; jeg hadde ca minus tre i stil under min elvekryssing. At han finner mange likhetstegn mellom meg og oksen Ferdinand, han som ville lukte på blomstene i stedet for å sloss, ja dét tar jeg som et stort kompliment! Vi lot oss fortrylle av det utrolig vakre terrenget oppe på fjellet, grønn-grønne gressenger og spredte bjørketrær, visstnok kalles det høystaudeeng. Planen var å gå inn til Melkevannene, men to søkkvåte katter bestemte seg kjapt for å gå ned til teltet igjen etter at vi hadde beundret utsikten og sett litt av høydene ovenfor Store Bekkarfjord.  Lærdom; det tar tid å tørke sokker på primus, spesielt når luftfuktigheten utenfor er ca 120 prosent. Heldigvis og naturligvis hadde vi med tørre skift!

Mitt turfølge har etter denne helga ingen som helst tro på at Alta egentlig er et veldig tørt sted, der mesteparten av nedbøren kommer som snø i vintermånedene, at vi rett og slett er på linje med Sahara i årlig nedbørsgjennomsnitt. Vi fikk sol og oppholdsvær da vi padla over sundet på søndag. Solgløttet var imidlertid ikke nok til å overbevise ham, selv om det varte hele veien over sundet tilbake til Lille Lerresfjord der bilen venta på oss.

Seiland vil jeg alltid tilbake til; jeg er dypt imponert! Seiland og Stjernøya er de to mest alpine øyene i Finnmark; høye og bratte fjell og rå natur, Seiland har attpåtil isbreer! Ganske utrolig å tenke på at mange bor et helt liv inne i Alta uten å bli kjent med øyene like utenfor; Seiland, Stjernøya, Sørøya og flere andre "presanger" ligger der og venter på besøk. Gleder meg til å utforske mer av Seiland og til å bli venn med Stjernøya! -jeg har allerede et langt og intenst vennskap å vise til når det gjelder Sørøya, men dét er en annen og mye lengere historie som jeg får ta en annen gang.. 

Naturhøst, høstturer og -turnering høyt og lavt.

Oppholdet i nord var ubønnhørlig slutt for denne gang dagen etter planlagt nedreise; tåka letta og flyene gikk som bare det. På fire og en halv time forflyttet jeg meg fra messa i Ny-Ålesund til hjemmet mitt i Alta. Hvem er det som sier at Alta og Ny-Ålesund er usentrale steder?!

Tida etter nedkomst, kan man egentlig kalle det nedkomst?! I alle fall; tida etter hjemkomst, har vært veldig fin. Veldig fin og, faktisk, veldig travel! Å ha ferie i 10 uker er ingen spøk, det! Har hatt utrolig flotte uker hittil, har vært masse på tur og har fått lekt en hel del med mine kjære venner og familie i Alta.





For øyeblikket sitter jeg i Spania. Er her sammen med La familia; foreldre, bror med familie og hans svigermor. Hyggelig og intenst! Fint å lade solcellene littegranne før jeg drar til Ishavet, selv om jeg ikke lengere synes at varme er så stilig, kjenner jeg.

Etter Spania suser jeg en tur tilbake til sør i moderlandet igjen, for en besøksrunde der, før kursen settes mot Canada og Junaiten for ytterligere besøksvirksomhet der. Blir av og til litt svett av meg selv, men tenker at jeg får massevis av tid til rolig kontemplasjon og nesepusting på Bjørnøya, så det er bare å gi full gass og fylle på med opplevelser som kan fordøyes utover vinteren.

Vi skipes etter planen til Bjørnøya den 27. november med Kystvakta. Vi skal delta på kursing på Meteorologisk Institutt i Tromsø fra den 22. november. Disse datoene har nettopp kommet på plass, jeg følte at alt ble mye mer konkret straks jeg fikk datoer å forholde meg til.Vil ikke si at det ble skummelt, men det må da være lov å si at jeg gleder meg og at jeg er spent? Har massevis av tanker om hva tida i nord skal brukes til, tror ikke jeg kommer til å få tid til å kjede meg.

Men, ja! Har altså hatt ferie i snart 5 uker. Det jeg lurer mest på for tida, er hvordan folk egentlig har tid til å jobbe. Har vært så mye på tur etter at jeg kom ned, at jeg ikke engang har hatt tid til å blogge om det. De første 10 dagene jeg var hjemme, var jeg på dagstur hver eneste dag sammen med mor eller med venninner. Senere i måneden var jeg så heldig å få med meg to ulike tredagersturer; én i kajakk og én fottur. Får fortelle litt mer om disse siden, begge var fantastiske turer på hver sine måter! Synes jeg at jeg er ei riktig heldig jente for tida!

September er ofte en veldig fin måned i Alta. 2010 har på ingen måte vært et unntak i så måte; sol fra skyfri himmel, vindstille og finfine temperaturer nesten hver eneste dag. For meg var det nesten et fargesjokk å komme ned til alle de sterke høstfargene, etter en sommer med botanikk på mikrostadiet. Har tatt nesten en milliard naturbilder i denne perioden; jeg klarer nesten ikke å se meg mett når jeg er ute! Det er så vakkert, så vakkert med naturen kledd i sin vakreste høstpryd! -At jeg har kjøpt meg et nytt Canon D7-kamera med et 18-200 objektiv, gjør ikke lykken mindre. Slår, igjen, et slag for materiell lykke!

Ingen nedreise i dag..

Slik så det ut i Ny-Ålesund i dag. Tåka henger langt ned i fjellene og det var helt åpenbart ikke gunstig flyvær. Flyet jeg skulle med skulle gått i 1130-tida. Vi har ventet på bedre tider hele dagen og en liten letning i forholdene gjorde at en avgang/ankomst har blitt gjennomført, før tåka igjen seig ned over området. Gjorde ikke saken lettere at tåka var enda tettere i Longyearbyen enn den var her. Jeg var sikkert den gladeste forsinkapassasjeren i byen; passa meg utmerka å bli en stund til her oppe, selv om det naturligvis også skal bli fint å komme hjem. Har sust rundt på sightseeing deler av dagen, ligget på sofaen under pleddet i Zeppelinloungen en god stund, har fått nerda litt og har fotografert og observert som en riktig god turist.

Nå får vi se om det går fly i morgen tidlig, da. Hvem vet? Tåka ser ikke ut til å ha umiddelbare planer om letning. 

Den nevnte loungen er forresten helt glimrende som sovesal etter lunsj! En liten "powernap på rekke" er populært!

Anonyme hvilere.. 

Jeg fant, jeg fant!

Mye rart man kan finne i nærmiljøet når man er ute og lufter kropp og hode en liten tur. Her om dagen gikk Gunn og jeg utover forbi flyplassen. Vi tenkte oss opp på den såkalte Blinken, en liten fjellknaus med et flyplasslys på, men gikk for tregt og prata for mye til at vi kom så langt. Vi ville, tross alt, hjem til lutefiskmiddag!

Jeg liker å stadig slå et slag for nærmiljøfriluftslivet; små og fine opplevelser bare man surrer seg littegrann ut av sin egen bakgård. Denne dagen fant vi tre ting; en fisk, en stein og en foss! Gunn fant en fisk på land, en typisk tørrfisk eller flygefisk. Jeg fant en stein med hull i; et helt åpenbart bevis på steinalderbosetting på Svalbard og vi fant sammen en liten elv med et lite fossefall. 

Over skyene er himmelen alltid blå!

Tre kroner!

Nyere forskning utført av undertegnede forrige torsdag, førte til ytterligere klarhet i tidligere klarhet; over skyene og også over tåka er himmelen utrolig blå! -og ikke nok med det; sola skinner der oppe! Forskningsresultatet ble publisert på Facebook allerede samme formiddag, så her ligges det ikke på latsida!

En fireseters gondol

Norsk Polarinstitutt eier Zeppelinstasjonen på toppen av Zeppelinfjellet like bak Ny-Ålesund og NILU har det vitenskapelige ansvaret. Her forsker de på luft og partikler og slår hardt ned på ureglementert grilling og (muligens på) overdreven fjerting i Njålebyen, stasjonen er sentral i verden i når det gjelder overvåkningen av det globale atmosfæriske miljøet. Går man en tur på Zeppelinfjellet, må man holde seg minst 100 meter unna målestasjonen. Jeg fikk gleden av å bli med til topps i "Ørneredet" forrige torsdag. Det må, tross alt, vaskes der oppe også av og til, og jeg fikk oppdraget!  Rundt Ny-Ålesund lå tåka tett, men det viste seg at stasjonen denne dagen lå over tåka. Det var et utrolig syn å se alle de vakre tindene med et mykt bomullslag rundt seg! Min Ny-Ålesundsommer ble virkelig komplett med denne heisaturen og kom ned til tåkeheimen igjen med stor glede og masse entusiasme.For noen vakre fjell! Digg!

På toppen av...verden?!

Doro måler og administrerer

Tida med det vakre lyset

Vi er på vei inn i tida med det vakre lyset nå. Etter 4 måneder med "kaldt" midnattssollys, kan vi glede oss over de mest flammende solnedganger. Leit å måtte forlate åstedet når det blir stadig mer vakkert her!

Ganske fascinerende å se hvor fort det nå blir mørkere her oppe! Siste natt med midnattssol var rundt 25. august, første dag i mørketida er rundt 25. oktober en gang. Tror det er sånn at dagen blir 20 minutter kortere hver dag frem til da, kan det stemme? Tror nesten det må være litt mer enn 20 minutter kortere for at man skal få 24 timer av det på de korte 60 dagene fra august til oktober..Velvel; for tidlig på dagen til å finregne.

Legger ved et par bilder fra i går kveld. Tatt som snarest like etter solnedgang. Himmelen stod i brann! Motivene er av hundegården og av Nordflåten. Nordflåten er en gammel rustholk som titt og ofte cruiser rundt på Kongsfjorden med glade og brisne innvånere ombord. For tiden er hun riktignok lekk og trenger en runde sveising. 

Ny-Ålesund via Rundtomkring til Bjørnøya

Sjokkrosa anorakk?!? -ja, æ vet!!

Livet i den arktiske tidsklemma er godt. Godt og travelt. Jeg liker å skrive om opplevelsene mine, det er en fin måte å fordøye inntrykkene på og en hobby som er minst like nyttig som østtysk perlebroderi eller pjoning, for den saks skyld.

Denne sommeren har jeg blogga rundt halvparten av turene jeg har vært på, de andre har det rett og slett ikke blitt tid til å si noe om. Jeg innser at jeg har et voldsomt fint luksusproblem; det er ikke så lett å få tid til å blogge når opplevelsene står i kø..En underlig ting å være stressa over; at jeg ikke har tid til å blogge eller til å nerde på andre måter, eller til å ringe hjem til familie og venner.

Apropos ringing; det har vært FANTASTISK å være uten mobiltelefon her oppe! Var nede på fastlandet en snartur for et par helger siden og merket at det med sms-ing og mobilering var ganske stress. Jeg mener; MÅ man ha lyd på hele tida og MÅ man svare telefonen øyeblikkelig alltid? Er ikke lydløs en utmerket funksjon? Jeg kjenner at det singler litt i glass, jeg er ikke kjent for å være spesielt treig i tasteresponsen, men påstår hardnakket at jeg er flink til å slå av lyden.

Tida her oppe i Ny-Ålesund går mot slutten for denne gang. Jeg velger å si "for denne gang"; jeg er bitt av polarbasillen så det holder og trives meg glugg ihjel med livet i et slikt lite samfunn. Jeg har sagt litt om det før, men sier det igjen; det er som å være på leirskole eller på folkehøgskole. Litt mer alkohol her enn på mange folkehøgskole, men vi lar heldigvis ikke alkoholen virke inn på moroa. -og da er det jo greit.

Nå når jeg kommer ned til det (u)virkelige livet på utsiden av Ny-Boblesund, skal jeg ha ferie frem til jeg reiser opp som Meteorologifullmektig til Bjørnøya i månedsskiftet november/desember. Venner, familie, reising og turing står på kjøreplanen. Blir en stilig høst, kjenner jeg! Helt ok å være litt på utsiden av det "ordentlige" arbeidslivet for øyeblikket. 

Er ganske spent på hvordan livet blir på Bjørnøya. Vi skal være 9 personer sammen i 6 måneder med svært lite besøk fra resten av verden. Regner med at det blir et spennende sosiologisk og psykologisk prosjekt på mange måter.

Jeg tror for øvrig litt på den teorien om at vi mennesker kommer overens med 90 prosent av de vi møter på vår vei; de siste 10 prosentene er noen ordentlige kjipinger som ikke forstår eller liker oss. (Og du forstår og liker ikke dem, når de er SÅ teite at de ikke forstår eller liker deg.. ).Om jeg har truffet noen av de tiprosentene her oppe i Ny-Ålesund? Tja, men jeg velger å konsentrere meg om den morsomme nittiprosentern, naturligvis. 

Ettersom vi bare kommer til å være 9 personer på Bjørnøya, er vi selvfølgelig bare 90 prosent der allerede når vi kommer. Den siste tiprosenten blir heldigvis hjemme med kjiperiene sine. Utfra dette regnestykket kommer vi alle til å bli knallbra venner. Det vil bli få og lettløste konflikter mellom mennesker som liker hverandre og som evner å kommunisere med hverandre og livet kommer til å være lett og ledig. Dette kan ikke bli annet enn suksess?! Bjørnøya, do you hear me??

Brøgger rundt i turbofart.

Da jeg kom opp hit tidligere i sommer, satte jeg meg som mål å overnatte alle velferdens hytter i løpet av sommeren. Det viste seg, ikke overraskende, å være et litt for ambisiøst mål.

Forrige helg var vi tilbake på Dærten. Hytta jeg til sammen har tilbragt 3 netter fordelt på tre ulike turer gjennom sommeren, sesongens vinner med andre ord. Har også overnatta 3 netter på Haugenhytta, men fordelt på bare to turer.

Utenom dette har jeg overnatta på Gåsebu, Tyskerhytta, Kjærsvika, Camp Zoe, Gorillaheimen og Ragnahytta. Har besøkt, eller vært utenfor, Londonhyttene, Brandal, Antons Verk, Stenehytta, Nilsebu, Lloyds hotell og Laxebu. Jeg har ikke vært på Geopol, Polskleiren eller på Jensebu og heller ikke på Camp Heaven eller på den som ligger i St. Johnsfjorden.

Til at vi tidvis har jobbet 6-dagersuker, må jeg si meg ganske fornøyd. Tre av turene har vært overnattingsturer med kajakk, andre turer har vært til fots, til skis, til båts og med sykkel.

Dærtenturen forrige helg, foregikk med båt ut Kongsfjorden og ned til Engelskbukta fredag kveld. Gunn hadde gått til Dærten alene kvelden i forvegen og var bittelitt pratesyk da vi dukka opp fredagskvelden. Ren velvære; vi grilla nydelig Svalbardrøye i folie på bålet, skrøyt, løyg, tyllet, tullet og lo til midt på natta. Litt strikking og en aldri så liten yogaleksjon ble det også tid til. Det er viktig å alltid etterstrebe kontroll på sin indre rotchakra; også på Dærten. Egg, bacon og pannekakefrokost på terrasen dagen etter rettet på siste rest av det som måtte være av dårlig karma. 

Vi snakker stålkontroll på rotchakra!

Ikke feil med sikrings-frokost!

Vi fikk gleden av nærkontakt med en liten selkoloni også. De lå og solte seg på en liten holme og lot oss komme riktig nært for å ta bilder. Er sikker på at de fant det nesten like hyggelig som det vi gjorde; seler er ganske nysgjerrige vesner de også, påstår jeg! Nå kan mange sel(v)følgelig tro at jeg vil la meg friste til dårlige ordspill om at dette var en selsom opplevelse som attpåtil var s(j)elden. Nåneidu! -det går ei grense; selv for meg! Jeg nøyer meg med å si at sel er hyggelige og fotogene dyr og at jeg ble glad.

Lørdagsværet var helt formidabelt, så Elisabeth og jeg bestemte oss for å bruke apostlenes hester tilbake til byen. Vi satte kursen over Skaret med en innlagt ekstrasving rundt Zeppelinfjellet før vi landa i byen like før lørdagsmiddagen. Nysnø på toppene, knallblå himmel, ei varmende høstsol, vakre breer og fantastiske fjell gjorde turen hjem rett og slett magisk!

Klarte forresten å formatere minnekortet fra denne turen UTEN at jeg hadde kopiert bildene over på maskinen. Var ei ganske svett jente som fant hjelpeprogrammer og gladelig betalte tretti amerikanske bucks for å laste ned programmet og berge restene. Phu! 

Ny-Ålesund sett fra litt oppi Zeppelin

Elisabeth

Skaret

Fine breen!

Gamle nyheter, sanne nyheter, NYheter i det hele tatt?!

Jeg synes alltid jeg er ekstremt smart på bunnen av ei flaske vin..