Ei glad jente padlende i Magdalenefjorden på Svalbard

Ei glad jente padlende i Magdalenefjorden på Svalbard

søndag 17. oktober 2010

Kajakk? Ja takk!







Eller skal jeg kalle dette innlegget "Helgetur til Drømmelandet"? I øs pøs regnvær, riktignok, men likefullt til Drømmelandet! Det kan umulig være spesielt mange som stiller store spørsmål ved at Seiland Nasjonalpark ble vedtatt opprettet i 2006. -Ingen med nogenlunde normalt utviklede sjelsevner og evner til å glede seg over naturens skjønnhet i alle fall.

For noen uker siden, fikk jeg i Alta besøk av Knut fra "fjellbyen" Hovden. Jeg ble kjent med Knut oppe i Ny-Ålesund i sommer og han bestemte seg for å beære meg med et besøk mens han enda hadde litt ferie etter sommerjobben i nord. Jeg syntes det var riktig flaks med besøk og kvitterte med nesten-bronkitt og rallende hoste fra dag én. Heldigvis ble jeg raskt bedre, så vi kom oss ut på tur den helga han var her. Padletur til Seiland.

Turen hang en stund i en skikkelig tynn tråd av flere grunner enn vertinnens svake helbred; skitvær! Vi snudde tilogmed en gang på vei utover til Nyvoll, der vi skulle ta ferga fra, etter å ha fått en lite oppmuntrende vær-sms fra ei venninne ute i fjorden; "her er ikke padleforhold"! Vi snudde bilen, kjørte innover mot Kviby, stokket ord og tanker og snudde nok en gang! Værmeldinga var dritt og været var dritt, men vi hadde brukt masse tid på å glede oss til tur og til å forberede tur så vi forbannet oss på at tur skulle det bli, omså vi skulle ligge i telt ved siden av bilen! Her var det bare å gi gass for å nå ferga, vi og Gammelscorpioen med to kajakker på taket.

Mens vi kjørte utover fjorden igjen, var det som om lufta plutselig gikk ut av (vær)ballongen. Kanskje var det bare fanden som trakk pusten, kanskje var det ei reell løying? Vi suste utover forbi alle fjordene, kasta utstyret i kajakkene, kasta kajakkene på havet og kasta oss oppi. Vi ville gjerne nå over til Seiland mens det fremdeles var litt lys.

Vinden forholdt seg i ro mens vi kryssa Vargsundet, vi fikk noen fallvinder i mot oss da vi nærma oss Store Bekkarfjord på Seiland, ingenting i forhold til været vi hadde sett da vi var på høyde med Årøya tidligere på ettermiddagen; hvite skumtopper, sjøsprøyt og sur, beinhard kuling.

Ingen bombe at mørket seg på mens vi padla over sundet. På vårt planlagte leirsted, hadde naturligvis 30 friluftsstudenter fra Høgskolen i Finnmark slått leir. På samme måte som vi gjorde for to år siden. Jeg tok friluftsstudiet fra høsten 2008, et flott år med masse lærdom, fine folk og fantastiske turer; rene folkehøgskoleåret! Vi padlet videre i bekmørket og fant et fint leirsted innerst i fjorden ved utløpet av Melkeelva.

Camp friluftsliv

Fantastisk elvekrysningsteknikk!

Våt som ei katt fikk et ansikt
Hele lørdag regna og regna det. Innimellom blåste det og regna enda mer. Vi tok oss en vandringstur oppover- og over Melkeelva og klatret bratte gressbakker, nesten loddrett, til fjells. Knut konkluderte med at jeg ikke akkurat kan sammenliknes med en gaselle; jeg hadde ca minus tre i stil under min elvekryssing. At han finner mange likhetstegn mellom meg og oksen Ferdinand, han som ville lukte på blomstene i stedet for å sloss, ja dét tar jeg som et stort kompliment! Vi lot oss fortrylle av det utrolig vakre terrenget oppe på fjellet, grønn-grønne gressenger og spredte bjørketrær, visstnok kalles det høystaudeeng. Planen var å gå inn til Melkevannene, men to søkkvåte katter bestemte seg kjapt for å gå ned til teltet igjen etter at vi hadde beundret utsikten og sett litt av høydene ovenfor Store Bekkarfjord.  Lærdom; det tar tid å tørke sokker på primus, spesielt når luftfuktigheten utenfor er ca 120 prosent. Heldigvis og naturligvis hadde vi med tørre skift!

Mitt turfølge har etter denne helga ingen som helst tro på at Alta egentlig er et veldig tørt sted, der mesteparten av nedbøren kommer som snø i vintermånedene, at vi rett og slett er på linje med Sahara i årlig nedbørsgjennomsnitt. Vi fikk sol og oppholdsvær da vi padla over sundet på søndag. Solgløttet var imidlertid ikke nok til å overbevise ham, selv om det varte hele veien over sundet tilbake til Lille Lerresfjord der bilen venta på oss.

Seiland vil jeg alltid tilbake til; jeg er dypt imponert! Seiland og Stjernøya er de to mest alpine øyene i Finnmark; høye og bratte fjell og rå natur, Seiland har attpåtil isbreer! Ganske utrolig å tenke på at mange bor et helt liv inne i Alta uten å bli kjent med øyene like utenfor; Seiland, Stjernøya, Sørøya og flere andre "presanger" ligger der og venter på besøk. Gleder meg til å utforske mer av Seiland og til å bli venn med Stjernøya! -jeg har allerede et langt og intenst vennskap å vise til når det gjelder Sørøya, men dét er en annen og mye lengere historie som jeg får ta en annen gang.. 



2 kommentarer:

Vemund sa...

Hei, tenkte å ta samme turen til sommeren. Lurte bare på hvor dere startet å padle i fra (fastlandssiden)?

Lise Ottem sa...

Hei Vemund¡ På denne turen starta vi fra Lille Lerresfjord, det blir så nært Bekkarfjorden man kan komme på fastlandssiden. Vi har også padlet fra Storekorsnes til Seiland, det kan absolutt anbefales på dagene med ikke altfor mye sjø. Om du vil padle mer rundt i området, anbefales Rognsundet på det varmeste. Lille Kufjord er ei perle når man kommer helt inn i fjorden! God tur til Drømmelandet!!