Ravnastua
Ravnastua by night.
Det har gått noen dager og jeg har omsider begynt å "lande" litt etter turen vi var på i forrige uke. En magisk tur! Blir et litt langt "reisebrev", dette!
Marianne og jeg satte avgårde fra Alta i retning indre strøk forrige mandag. Vi ville gå på ski, bo i telt og teste ut hvordan det var å være på tur sammen. Vi har, tross alt, aldri vært på annet enn dagsturer sammen.
Da vi starta fra Alta var det 13 kuldegrader. Det var den eneste gangen på turen at det var så mildt. Gradestokken gjorde et formidabelt dropp og endte opp helt nede på 30 kuldegrader da vi begynte å nærme oss Karasjok. Vi var tøffe i trynet og det å avlyse var ikke en aktuell problemstilling. At det var nesten like kaldt inne i bilen, gjorde at det ikke ble noen stor overgang da vi skulle begynne å gå..
Vi bestemte oss for å sette bilen ved Assebahkte og gå fra Assebahkte til Ravnastua, eller i hvert fall i retning av Ravnastua. Jeg var fremdeles "sliten" etter en litt fuktig lørdagsnatt og kjente fort oppoverbakkene på både kropp og psyke.. Dagene er ikke lange i Finnmark i midten av desember og når man starter kl 12 om formiddagen, blir det fort mørkt. Vi gikk i scooterspor, så orienteringen ble aldri noen stor utfordring. Marianne hadde ca tredobbel fart opp bakkene og vi var enige om at vi hadde en potensiell utfordring dersom hastighetsforskjellen skulle vedvare. Heldigvis fikk jeg litt bedre fart utover i turen, så vi slipper forhåpentlig å be Marianne om å gå baklengs på tvers av Finnmark-turen vår.
To kilometer sneglet seg sakte til å bli 7, 8, 11 og til slutt 15. Det var godt å se lysene til fjellstua, etter 5 timer underveis. Litt upraktisk å ha gått seg svett i oppoverbakkene i 30 kuldegrader!
Vel fremme på fjellstua, var det lite tegn til liv og dørene var låste. Oppe på en bakkekant, fant vi to reindriftsutøvere og inviterte oss selv inn i gjeterhytta på kaffe. Det var lykke å stå foran ovnen i den bittelille hytta, så vi tøyde gjestfriheten så lenge vi klarte før vi kastet oss ut i kulda igjen. Underveis i besøket hadde våre nye venner ringt Oskar som driver fjellstua og vi fikk vite at et av gjesterommene står åpent og at vi kunne ta inn der. Teltlivet var ikke så aktuelt, jeg er da ikke fanatisk! -er det hus, går man inn i hus!
Køya var god, middagen var god, vår medbragte norsk akevitt og cubansk rom var god. Selv stemninga var knallgod!
Dagen etterpå bestemte vi oss for å gå en runde i nærområdet og heller samtrene oss litt på telt- og feltferdigheter. En nydelig formiddagstur på rundt ei mil, der jeg ble skrekkelig blid rundt halvveis da hælene mine ble teipet på ny og jeg ble smertefri. Mildvær denne dagen, bare rundt 15 kuldegrader. Utrolig hvor varmt 15 kalde kan føles etter å ha opplevd 30! Jeg ville gå uten lue og med åpen jakke! 
Telt ble slått opp like utenfor fjellstua om ettermiddagen. Vi følte oss litt som unger som skal på telttur i egen hage, og lo ved tanken. 20 cm snø, gav ikke stort feste til plugger og kuldegropa ble, ja nettopp, 20 cm dyp! Teltet til Marianne var lite, spesielt i ikke-stram-utgave; så det føltes etterhvert som å krype ned i en litt trang polvott for å sove.
Imponerende teltoppslåing, imponerende avstand fra huset!
Onsdag skulle vi i retning hjemover. Vi stod opp før fuglene hadde vurdert å slippe så mye som en bitteliten promp og var i sporet rundt klokka 09. Det ble en drømmetur! En ubeskrivelig drømmetur! Vi gikk inn i- og ut av det magiske mørketidslyset! Det føltes som om det var ordentlig høylys dag da det var på sitt lyseste og da det begynte å mørkne tok himmelen de mest fantastiske farger! Nordhimmelen ble et flammehav og sørhimmelen var først så blå som noe blått kan bli, før det også fikk et anstrøk av cerise/lilla! Midt i dette gikk vi, det var gnistrende føre, 25 kuldegrader og vi bare gav oss ende over! Da jeg så den siste åsen før nedstigninga til veien begynte, ble jeg nesten skuffa; ferdig nå allerede?
Stadige fotostopp gjennom hele turen og ei fin nedstigning takket være bremsehjelp fra Marianne til pulken min, slutten på turen nærmet seg ubønnhørlig. Jeg var ganske spent på om min gamle, elskede, bil ville klare brasene. Temperaturen sank ytterligere 5 grader på vei ned til veien. 30 grader igjen. Ingen bombe at det ikke lot seg gjøre å starte bilen. Starthjelp fra to greie forbipasserende gutter hjalp heller ikke.
Jeg måtte rett og slett ty til trumfkortet; far. Som nevnt tidligere; når ingenting funker; ring pappa! Våre telefoner var nesten tomme for strøm, men vi fikk formidla beskjed til ham, så han fikk kontakta NAF. Du verden så glade vi var for å se en blid sørlending med en stor redningsbil en stund senere. Bilen måtte inn på et lite tineopphold på den lokale Essostasjonen og vi fikk den glede å være turister i Karasjok en liten stund.
Vi angrep det lokale gatekjøkkenet mens vi ventet på min gode venn. Der hadde de juletallerken, super service og verdens deiligste ovn med fyr i. En lokal mann spiste samtidig som oss og intervjuet oss tvers over lokalet om turen vi hadde vært på. Etterhvert tok han kaffen sin ved siden av oss og det viste seg at han visste godt hvem Marianne var! Marianne gikk veldig fort på ski på 80- og 90-tallet, strengt tatt går hun fort fremdeles, og var på landslaget i mange år. Gøy når folk kjenner henne igjen! Han ene fyren i gjeterhytta kjente henne også!
Mannen var utrolig hyggelig og morsom, reindriftssame med vinterbeite i Anarjohka. Kanskje vi besøker ham på en av treningsturene våre til vinteren? Han kunne fortelle at "way back" da Marianne gikk på ski på TVn, brukte hans bror å peke på henne og fortelle folk at hun var dattera hans. Ble mye latter da vi begynte å spinne på historien og det ble til at Marianne nå var i Karasjok sammen med hele Tore På Sporet-teamet på leit etter sin ukjente far! Synd "faren" var inne på vinterbeitet!
Nede igjen, til en beinfrossen bil som ikke starta. Ikke noen bombe, akkurat! Like blid!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar