Helst glad og på tur: Små øyeblikk av stor lykke

På vei over Austre Brøggerbreen.

Fra onsdag kveld til fredag kveld i forrige uke var jeg på tur. Min første alenetur på Svalbard. Min første litt lengere alenefriluftstur i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Kjennes ut som noe jeg kan gjøre flere ganger! Man får tenkt mye når man går alene på tur. Tenking og rydding i tenkometeret er bra! En del tanker går for øvrig i loop og man blir nesten ikke kvitt dem og noen sanger fester seg ekstremt godt på hjernen når man er alene. (hjernen er alene??) -Takk skal du faen meg ha, Aleksander Rybak og din jævlige Ooooa-Mooa-sang!

Turen gikk halve Brøggerhalvøya rundt. Gikk over Skaret til Dærtenhytta onsdag kveld, 7,5 km. Min første tur over en isbre. Denne hadde ikke sprekker, kun noen dype smeltevannselver. Jeg klarte å tråkke gjennom opp til knærne i en slik elv og ble rimelig våt.

Ganske magisk å se Forlandet (Prins Karls Forland) åpenbare seg da jeg kom gjennom skaret og fikk havet midt i mot. Torsdag gikk jeg fra Dærten via Stenehytta til Kjærsvika-hytta, ca 10 km, hele turen naturligvis langs kysten. Snakket med mor på satelitt-tlf torsdag kveld og fikk høre om padlerne som nesten ble bamsemums. At det knirket og knaket voldsomt i hytta i liten kuling og at det nylig ble observert bjørn på Brøggerhalvøya gjorde at jeg til slutt måtte ut for å se før natteroen kom til meg. Fredag gikk jeg de siste 15 kilometrene fra Kjærsvika til Ny-Ålesund, fortsatt langs kysten. Trallet og sang for meg selv og var kokfornøyd med det meste og de fleste. Nesten kvalmende positivt!

Prins Karls Forland rett forut!

Frokost ute på Dærten

Naturopplevelsen blir på mange måter enda sterkere på alenetur. Man prater seg ikke bort og har enda mer av oppmerksomheten festet på fjellene, på havet, på fuglene, på blomstene og på alt det andre mellom himmel og jord. (-og så blir det så utrolig lett å få kontakt med sin egen "indre indianer"!!)

Det som er litt kjedelig med alenetur er at man ikke har noen å dele opplevelsene med og noen å undre seg sammen med. Jeg er ganske god til å undre meg når jeg er ute på tur og til å glede meg over opplevelsene. Undring og tanker som; Hvorfor ser steinene ut som de gjør? Var ikke det der en utrolig rar stein? Hva heter den og den blomsten? Hva var det som formet terrenget akkurat her? Hvorfor oppfører tyvjoen seg så psyko? Hvordan dannes egentlig polygonmark? Kommer jeg til å møte på isbjørn og hvordan vil i så fall den, og jeg, reagere? Så utrolig irrgrønt det var her, da? Her må gåsa ha bæsja ordentlig mye! For noen fine reinsdyr, lurer på hva som foregår i hodet deres!? Så deilig det er å kjenne vinden i ansiktet! Så rått det er å se havet når det blåser ordentlig! For noen stilige fugler lundefuglene er! For noen jævlige fugler tyvjoene er! Og, ikke minst, den stadig gjentagende; Dæven så fint det er å være på tur og så digg naturen her er! (Denne brukes mange steder, ikke bare på Svalbard.)

Barmarkssesongen egner seg for min del langt bedre til undring enn det snøsesongen gjør. Når det er snø begrenser undringa mi seg ofte til; "Lurer på hvordan det ser ut under her!" -Noe som jo er på sin plass å lure på, men.. Betyr ikke at jeg ikke digger snøsesongen, altså. Bare at der blir det mye mer beundring, ikke så mye undring. Barmark byr på begge deler.

Kjærsvika

Ikke alltid like lett å beskrive opplevelsene man har hatt når man kommer ut fra naturen, selv om jeg ofte går og tenker litt i formuleringer, på hvordan jeg skal skrive og beskrive opplevelsen. Jeg velger forresten bevisst å si inne i naturen, som friluftsguru Nils Faarlund sier; man er inne i naturen og utenfor naturen når man ikke er i den.. Det jeg kan gjengi av det jeg gikk og tenkte og følte på underveis på, også, denne turen kan i grunnen oppsummeres i svært få ord; "små øyeblikk av stor lykke". Det er kort slik jeg hadde det. I grunnen var det ganske lange øyeblikk av den nevnte lykken. Så utrolig heldig jeg er som får oppleve så mange fine turer! Flaks!