Fjelltur i Kaukasus!

 Tovalova

 Camp første natt, like ved Xinaliq, uten tillatelse til videre ferdsel..

 Xinaliq

Turen vi var på til Kaukasus, er et minne for livet. Vi kjørte nordover fra Baku til byen Xinaliq på 2000 m. Derfra skulle vi gå et par dager i fjellet og bestige et fjell som viste seg å være 3800m høyt, fra "Basecamp på 2500 meter. Jeg syntes vi var mer enn høyt nok på 3300m og ville ned igjen. Blir visst ingen tindebestiger denne uka heller! Xinaliq fikk visst strøm først i 2006 og det var ikke så lenge siden det ble mulig å kjøre bil inn dit. Eller; mulig og mulig. Jeg hadde IKKE kjørt dit! Det var en ufattelig rasfarlig vei, langt oppi en canyon. Vi snakker relativt god fallhøyde!Det har vært en massiv vårløsning også i Aserbajdsjan i år; mye vei er spylt bort med elva. Vi merket det godt både på kjøreturen inn til Xinaliq og da vi gikk videre oppover. Kjøreturen er noe av det "argaste" jeg har gjort i en bil noensinne. Bratt, rasfarlig og med møtende trafikk. Jeg lå i Toves fang med hendene foran øynene mer enn én gang! Ble utrolig imponert da guiden stanset helt ute på kanten en gang. De snakket og pekte og så nedover.. Jeg ville ha dem til å kjøre øyeblikkelig, men de ville kikke. Da vi endelig kjørte igjen, fikk jeg vite at de "bare skulle se på Mercedesen som lå i bunnen av dalen". Typisk overskuddsinformasjon!

Opp hit skulle vi, men jeg ville snu et stykke oppi der, gitt.. 

 

Idet vi starter fra Xinaliq, blir vi oppmerksomme på to unge grønnkledte menn. Småføttene gikk som trommestikker på dem. De var militære og ville sjekke vår ID og vi fikk faktisk ikke lov til å dra videre oppover fjellet den kvelden. De begrunna det med sikkerheten; landets sikkerhet. Stilig å være en fare for et lands sikkerhet! Fjellene vi skulle opp i, grenser mot Dagestan, i Russland. Der er visst ikke bare fred og fordragelighet for tida. Vi måtte gjøre vendereis til landsbyen, vår sjåfør ringte sin far, visepresidenten i ekstremsportforbundet, som igjen ringte de grønnkledtes sjef. Dagen etter, i 14-tida, kom telefonen vi venta på; vi kunne gå videre. Kontakter er lurt å ha. Lokal guide og -sjåfør anbefales i dette området!

 

Fjellene og naturen vi fikk se, er noe av det absolutt mest imponerende jeg har sett i hele mitt liv. Jeg ble tom for gode, beskrivende, ord og nærmer meg klisjé-o-rama om jeg begynner. Vakkert-malerisk-bergtagende og åndedrettsnødsfremkallende, for å nevne noen..

Som en kuriositet nevner jeg at de i vår "basecamp" hadde en svær "gassgrill". En naturgassgrill som har stått og sivet gass siden gudvetnår. Kjekt å bare kunne slenge over kjelen uten å trenge å dra fram primusen! Kanskje det egentlig var et "triks"? -at de skyndte seg å tenne grillen før turistene kom?!

 Stor gassgrill!! 

Guiden vår er en fantastisk mann, som absolutt får sagt svært mye ved hjelp av sin russisk-engelske "phrase book"; "Don't be afraid, don't be upset", kom det da vi fikk gåforbud av de grønnkledte. Fingerspråk og tegninger i snøen kom også godt med. Han har guidet i fjellene i Aserbajdsjan siden 1986 og har også vært på bla Kilimanjaro. Jeg formidler mer enn gjerne kontakt, men det enkleste er kanskje å gå via ekstremsportforbundet, på grunn av språkbarrieren. Vi overnatta hjemme hos guiden ei natt, for en fantastisk gjestfrihet!!

Jeg forlot Aserbajdsjan med en varm følelse i meg. Jeg vet at jeg skal til dette området igjen og gleder meg til fortsettelsen. For et utrolig område, for noen flotte mennesker! Ta gjerne kontakt om du får lyst til å dra til Aserbajdsjan! -jeg har blitt en glad ambassadør som synes at alle burde dra til Aserbajdsjan minst én gang i livet!