Ei glad jente padlende i Magdalenefjorden på Svalbard

Ei glad jente padlende i Magdalenefjorden på Svalbard

onsdag 7. juli 2010

Topptur til Olssonfjellet, eller hvadetnåhet!



Initiativ bør honoreres. Initiativ honoreres til de grader her i Ny-Ålesund-lyckligatanbobla! Karl Petter snakket frempå om toppturplaner i går til frokost. Planen gikk fra munn til munn gjennom dagen og over bordene i lunsjen og til middag. Før han, og i alle fall jeg, visste ordet av det, suste det tre båter over Kongsfjorden til Ragnahytta for å gå til Olssonfjellet eller Olssontoppen, eller hva det nå egentlig heter. 15 personer heiv seg rundt, lånte eller fant fram skiutstyr og møtte i havna til avtalt avreisetidspunkt; 1830; 13 med skiutstyr, 2 med fotturplaner. Ganske imponerende respons, synes jeg! At været var formidabelt, la ikke akkurat noen demper på utferdstrangen eller på stemninga.

Jeg talte mange knapper gjennom dagen, men kom til slutt frem til at jeg skulle være med på turen og at jeg skulle ha med meg ski, for én gangs skyld ikke bare gå til fots i lavlandet. Vi hadde en virkelig pust-taende (ja, breath-taking!) tur! Vi gikk opp 925 høydemetre rett fra havet. Noen valgte å gå snørenna opp til "breen", noen valgte å følge fjellryggen, for å få mer høyde, før snøen. Jeg var blant dem som valgte fjellryggen. I snøskredlæra er det noe som heter "følg rygg, vær trygg". I gårsdagens sammenheng ble dette bare bullshit; vi fulge rygg, jeg følte meg ikke trygg.. Vi måtte forsere en ganske skummel og luftig egg. Det var mye luft ned på begge sider og littegranne klatring for å komme bort til snøen. Jeg er, som tidligere nevnt, ikke knallhard på det med høyder, så det var en liten seier i seg selv å forsere dette. Føler meg veldig "høy og mørk" nå, siden jeg fiksa det..



Etterhvert kom skiene på og vi kunne begynne den siste labbinga til toppen. Fremdeles var jeg glad for mine lette fjellski; ikke mye å dra på oppover. Denne gleden forsvant øyeblikkelig da nedoverferden tok til; lette fjellski, ei uvant nedoverbakkedame og et vanskelig føre gjorde nedreisa til noe jeg bare ville ha overstått snarest mulig. Skriver den saken raskest mulig inn i glemmeboka; lite grasiøs er bare forbokstaven! -men jeg var like blid!



Til syvende og sist, var vi 5 som kom oss helt til toppen. Eller; den aller øverste toppen var vi ikke på, den var umulig å nå uten klatreutstyr. De andre måtte dra ned før toppen, fordi enkelte skulle på jobb rundt midnatt.





Ved Ragnahytta ventet noen av gjengen på oss. Var ikke spesielt dårlig med litt øl da! 0200 i natt, ramla vi inn i byen igjen. Mør i både kropp og sjel og veldig-veldig fornøyd. En fantastisk tur!

1 kommentar:

Storboktingen sa...

Fy flate for en tur og for en utsikt, helt sykt.
Du kose dæ bra no?
Artig å følge blogen din.
MVH. Lars.